En gang og Så

Dobbeltroman
Tittel: En gang
Tekst: Morris Gleitzman
Oversatt av Jan Chr. Næss
155 sider
ISBN 978-82-05-39271-7
Gyldendal 2010

En gang

Morris Gleitzman

Gyldendal

2010

155

Tittel: Så
Tekst: Morris Gleitzman
Oversatt av Jan Chr. Næss
181 sider
ISBN 978-82-05-39270-0
Gyldendal 2010

Så

Morris Gleitzman

Gyldendal

2010

181

GLITRENDE OM HOLOCAUST

Denne dobbeltromanen er en bragd, både som historieformidling betraktet og romanmessig.

Du vet hvordan det er når du skal prøve å forklare et barn at over seks millioner jøder ble systematisk myrdet her i Europa for mindre enn 70 år siden? Sånn har Felix, fortelleren i Morris Gleitzmans glitrende dobbeltroman om Holocaust, det også. Bare at den jødiske bokhandlersønnen Felix er ti år gammel selv og slett ikke nyter den distansen til begivenhetene som vi tross alt kan støtte oss til. Idet En gang begynner har Felix tilbrakt tre år og åtte måneder i skjul på et barnehjem i Polen, stort sett lykkelig uvitende om hva som skjer i verden der ute. Så når en gjeng nazister dukker opp i klosteret som tjener som barnehjem og brenner nonnenes jødiske bøker på gårdsplassen, trekker Felix den eneste logiske slutningen: disse nazistfolkene er skikkelig lite glade i jødiske bøker. Altså må mamma og pappa varsles sånn at de kan gjemme bort bøkene sine før nazistene når byen deres. Altså må Felix flykte fra klosteret slik at han kan redde bøkene deres.

Det er – for å si det mildt – hjerteskjærende lesning. Felix’s perspektiv er preget av hans grunnleggende tro på et godt og ordnet univers, på at foreldrene hans er i live et sted der ute, og på at alle mennesker er i stand til å forstå akkurat hvordan han har det. Som det heter i begynnelsen av En gang:

Du vet hvordan det er når en nonne heller opp en veldig varm suppe til deg fra en stor metallgryte og hun får deg til å lene deg fremover sånn at hun ikke skal søle og dampen får brillene dine til å dugge og du kan ikke tørke dem fordi du holder suppebollen og duggen forsvinner ikke enda du ber til Gud, Jesus, jomfru Maria, paven og Adolf Hitler? (s. 7)

Selvsagt vet vi ikke det, ikke helt. De fleste av oss kan likevel forestille oss omtrent hvordan det er, suppe har vi drukket, selv om elementene som ikke passer inn gjør oss så vel komisk som smertelig oppmerksomme på forskjellene mellom vårt og guttens perspektiv. I andre bok blir tonen mørkere og de felles referansene færre:

1. Du vet hvordan det er når du og to venner hopper av et tog på vei til en nazistisk dødsleir og du slår deg nesten i svime, men klarer ikke å svime av og brillene dine ikke engang blir knust, men din venn Chaya ikke er fullt så heldig og hun blir drept så du begraver henne under noen bregner og markblomster og det krever en del krefter så du ikke har så mye energi igjen til å løpe og klatre med? (

Så

, s. 7)

Ja, vet vi det? Det krever i beste fall mye innlevelse. Men noe av det fineste med Gleitzmans unge forteller er at han på et vis krever innlevelse av leserne, ikke på noen anstrengt, hyttende måte, men rett og slett fordi han så enkelt som mulig gir oss en grunnleggende forståelse for hva hverdagen hans består av – i en tid da det nettopp ikke finnes noen hverdag mer. Det Felix vet, er slikt som de fleste av oss ikke vet men som vi kanskje i større grad kan klare å forstå ved å lese disse romanene – det vi vet er det Felix ulykkeligvis må lære i løpet av romanene, men uten den trygge avstanden som romanlesningen tilbyr. For Felix er innsikt og forståelse noe katastrofalt – noe som forandrer ham mens vi leser, slik at vi blir vitnene til hans tapte uskyld. Så selv humoren – som det er overveldende mengder av i begge bøker – er alltid infisert av det tragiske, av det ufattelig grusomme som Felix bare har fantasien sin til å beskytte seg mot. Felix er nemlig en gudbenådet forteller – men som enhver leser må forstå: det er grenser for hvor langt man kommer med gode fortellinger i et Polen som herjes av jødehat.

Felix tolker alt som inntreffer ut fra egne forutsetninger og i beste mening, og tviholder i det lengste på sin naive filantropi. Bare gradvis går det opp for ham at menneskene der ute i verden faktisk er ute etter å drepe ham bare for den han er. Felix’ naivt absurde og fantasifulle forklaringer er tross alt alltid mindre absurde enn virkeligheten. Og først i andre bok, Så, må troen på det gode i menneskene for alvor vike for en mørkere realitetsorientering. Kanskje er det denne realitetsorienteringen som gjør at den andre boka gjør noe mindre inntrykk enn den første, selv om den også er strålende lesning. For hele veien er det heldigvis (?) mørkere rundt gutten enn i ham.

Uansett er det ikke til å komme bort fra at denne dobbeltromanen – En gang kan leses uten Så, men jeg nekter å tro at noen vil ha lyst til å stoppe når de først er i gang – er noe av en bragd, både som historieformidling betraktet og romanmessig. Jeg ser ingen grunn til at den ikke skal kunne brukes med stort hell i skoleverket – den er drivende spennende, morsom, forferdelig trist og generelt opplysende. Den snakker om slikt som det er fryktelig vanskelig å snakke om, men vi må snakke om nettopp fordi det er fryktelig, på en lett og ledig måte, uten å bli frivol eller tippe over i eskapismen. Så neste gang du skal prøve å forklare et barn at over seks millioner jøder ble systematisk myrdet her i Europa for mindre enn 70 år siden, foreslår jeg at du griper etter disse bøkene. Så kan dere snakke om dem mens dere leser eller etter at dere har lest dem. Det er fæl lesning, men ikke verre enn virkeligheten, og som roman betraktet er de strålende, humoristisk og konsekvent skrevet. De innbyr til lesning så vel som til diskusjon, og de fortjener begge deler. Jan Chr. Næss’ oversettelse er for øvrig også svært god, han får til en fin tone og språket flyter lett. Dessuten overgår Johan Egerkrans’ omslag langt de engelske og australske utgavenes. Gyldendal skal i det hele ha honnør for disse flotte utgivelsene. Bravo!