En gjenfortelling vi trenger

Eventyret om de tre bukkene Bruse har en selvsagt plass blant de norske folkeeventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn på 1800-tallet. Jeg var faktisk helt uvitende om at historien hadde en internasjonal utbredelse før versjonen til Mac Barnett og Jon Klassen dukket opp i postkassen. Men det gir mening. Eventyr er en del av en internasjonal kulturarv, og hører vel så mye hjemme hos en californisk barnebokforfatter som på en gård oppe i stølen. Og hadde jeg tenkt meg om en gang til, ville jeg husket alle referansene til eventyret som jeg har fått med meg fra (den stort sett engelskspråklige) populærkulturen de siste årene.

En tradisjonell oppdatering

De norske folkeeventyrene (i motsetning til kunsteventyrene skrevet av navngitte forfattere) trenger gjerne å bli jazzet litt opp for å fungere i dag. I sin opprinnelige form er de mer for råmateriale å regne, skrevet for enkel memorering heller enn for dramatisk effekt. Å lese eventyret om pannekaka er omtrent like kjedelig som romjulens tredje «Så går vi rundt om en enebærbusk», og den som sier noe annet er antakelig kulturminneforsker.

Folkeeventyrene må bli fortalt på nytt. Ikke fordi de er Tradisjon og Kultur (med store, kjedelige forbokstaver), men fordi de har noe i seg som vi ikke alltid forstår. Det er noe mer i folkeeventyrene enn det vi kan se på overflaten. Nå har vi allerede en nær sagt altoverskyggende gjenfortelling av eventyret om bukkene Bruse – forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursunds anarkistiske klipp-og-lim-med-fargestifter-bok Bukkene Bruse i badeland som kom i 2009 (og som de fulgte opp med flere lignende suksesser).

Sammenlignet med disse, går forfatter- og illustratørduoen Mac Barnett og Jon Klassen mye mer tradisjonelt til verks. Men deres De tre bukkene Bruse er et argument så godt som noe for hvorfor historien trengte en oppdatering.

Lær av trollet

Vi kjenner historien. Tre geitebukker må over en bro, og under den broen bor det et troll. De to første overtaler trollet til heller å spise den større, fetere bukken som kommer etter dem. Men når trollet overfaller den tredje bukken, viser den seg å være mer enn trollet kan hanskes med. Slik sett er trollet den interessante karakteren i eventyret. Det er trollet som hele tiden venter på noe bedre, som ikke slår seg til ro med den ene fuglen i hånden til fordel for de ti på taket. Og når han først har latt de små sjansene gå fra seg, viser det seg at han ikke kan håndtere den store sjansen han har ventet på. Vi kan lære litt av trollet. (Jeg blir alltid glad når jeg husker på at ordene monster og demonstrere kommer fra samme latinske rot.)

Trollet har også de beste replikkene, i alle fall ført i Barnetts penn (og i Vibeke Saugestads fortreffelige oversettelse). Boken er fortalt i vanlig prosa, men når trollet hopper opp på broen for å stoppe bukkene, slår han over i entusiastiske rim:

Jeg elsker geit! La meg nevne i fleng.
Rykende, boblende geitegrateng.
Og kokt geit og røkt geit, en geitebuffé.
Kanskje geit smurt på brød? Eller geit i gelé!
Lag en enkel salat med geit, minus salaten.
En liten dæsj geit gir en fin spiss på maten.
Med geit på menyen går jeg aldri lei.
Så nå, lille geit. Ja, nå spiser jeg deg!

Det er morsomt, og det bidrar til å brekke opp teksten og skape variasjon i høytlesningen. Et lignende sultent vers serveres til geitebukk nummer to, og forsøksvis nummer tre. Men vi vet hvordan dét går. (Redaktøren min bemerker forresten her at rytmen i den femte linjen halter – jeg synes den fungerte godt å lese høyt bare jeg tok litt sats, men det skal man kanskje slippe å gjøre. Siden jeg ikke har sett originalen vet jeg ikke om det var der eller i oversettelsen det glapp.)

Mørkt, loddent og humoristisk

Boken er illustrert av kanadiske Jon Klassen. Her hjemme er han mest kjent for hatte-trilogien Jeg vil ha tilbake hatten min, Dette er ikke min hatt og Vi fant en hatt. De er underfundig morsomme og veldesignede, og Klassen tar med disse kvalitetene til De tre bukkene Bruse.

Oppslagene er variert gjennom hele boken. Noen ganger er det en tekst- og en bildeside mot hverandre. Andre ganger er teksten lagt i øverste halvdel av en dobbeltside, med bildet i nederste halvdel. Det gir et inntrykk av at historien presser seg ut til kantene av boken som om den var noe levende, noen ganger med illustrasjonen i fokus, andre ganger med teksten.

Tegningene er også mørkt humoristiske. Trollet er skittent og loddent, med stor nese og skarpe tenner som stikker opp av munnvikene. Men det har også konsekvent en serviett knyttet rundt halsen, og drar på en gaffel som det ikke er helt åpenbart hvordan skal brukes til å spise en levende geit.

Frisk versjon

Bildeboken er myntet på barn mellom tre og seks år, men det kan nok godt strekkes litt i den øvre enden. Husets syvåring satte i alle fall stor pris på både illustrasjonene, humoren og rytmen. Og da jeg leste den alene for meg selv, lo jeg høyt (kollegaene mine har sluttet å lure.)

De tre bukkene Bruse føles ny og frisk i denne versjonen. Selv om bukkene kommer frem til setra, trollet havner i fossen, og alt som mangler er et snipp, snapp, snute …