En gråtebok av de sjeldne

Et sted, cirka ¾ inn i John Greens siste roman, Skilpadder hele veien ned, begynte jeg og romanens forteller, Aza Holmes, å gråte helt samtidig. Det kom uventet på oss begge. Det som utløste gråten var ødeleggelsen av en dum liten ting uten praktisk verdi som jeg slett ikke hadde festet meg ved tidligere i romanen. Først da den var tapt for alltid, skjønte jeg hvor viktig den dumme lille tingen likevel var.

Skilpadder hele veien ned handler om hvordan det gjerne er de små, dumme tingene som andre ikke forstår som blir viktige for oss. Kanskje nettopp fordi de andre ikke forstår dem. Hver av hovedpersonene forsøker å bygge en meningsfylt tilværelse ut av absolutte tapserfaringer, og ingen mer enn Aza selv. Aza lider av tvangsstanker. Hun tenker på bakterier, på hvor ille det kan gå hvis hun ikke skifter plaster på fingeren hun stadig presser en negl ned i for å kjenne at hun lever. På mikrobene som styrer kroppen hennes mer enn hun styrer seg selv. For å få kontroll, vender hun tankene sine mot seg selv, skyver gutten hun er forelsket i unna, og drikker håndrens for å drepe det hun kan ha fått i seg da han kysset henne. Kompleksitet skremmer vettet av henne, og derfor er hun besatt av det.

Dette høres jo ikke nødvendigvis ut som oppskriften på en bestselger av høy litterær kvalitet. Engstelige, passive og psykisk syke hovedpersoner er under gjennomsnittet gode til å sette i gang handling, oppsøke konflikter eller løse problemer. Men Skilpadder hele veien ned har blitt en rik roman man har lyst til å anbefale til alle. Den blir aldri «bare» en bok om psysisk sykdom, men en bok om å være et menneske i dyp og vedvarende krise. Den er mørk, men samtidig underlig oppløftende. Dels fordi forfatteren hele tiden er dypt og kjærlig lojal mot sin intelligente, men håpløse forteller. Og dels fordi han, som Aza, har et skarpt blikk for kompleksitet. Men der Aza lider under en manglende evne til å se tingenes riktige proporsjoner – å drikke antibac er åpenbart farligere enn å kysse – er Greens roman imponerende velbalansert.

Vennskap og forviklinger

Det hjelper at forfatteren har utstyrt sin engstelige heltinne med en langt mer aktiv og fandenivoldsk bestevenninne, Daisy. Når de to hører på radioen at den bedragerianklagede faren til Azas barndomsvenn Davis Pickett er meldt savnet og at en dusør på hundre tusen dollar er utlovet til den som kan skaffe politiet opplysninger om hvor han befinner seg, er det Daisy som knabber en kano slik at de kan padle oppover elven til den digre Pickett-residensen. Og det er Daisy som sparker hull i nevnte kano, slik at de må reddes i land på eiendommen.

Men Daisy blir aldri bare noe enkelt narrativt instrument, skapt for å sette handlingen i gang. Hun gir oss også et høyst nødvendig perspektiv på fortellerens utfordringer og problemer, og i gnisningene mellom dem ses konturene av et ekte og varig vennskap. Selv om Aza har mistet tryggheten sin, har hun jo, som Daisy påpeker i et opphetet øyeblikk, både en pc og en bil. Daisy har ingen av delene. Bare en bestevenninne som aldri har giddet å lese Star Wars-fanfictionen hun høster en viss berømmelse for på internett, der en viss Aza-liknende biperson, den selvopptatte Ayala, stadig skaper vansker for kjæresteparet Rey og Chewbacca.

Er jeg en fiksjon?

Ironisk nok, for et av spørsmålene Aza baler med, er om hun i det hele tatt finnes, eller om hun, som det heter på romanens første side, «kanskje [er] oppdiktet», styrt av noen andre eller noe annet enn sitt eget splittede sinn. Og det er hun jo, men til Greens fortjeneste føles hun virkelig, og grubleriene hennes utarter aldri til selvfornøyd metafiksjon. Snarere er Green en mester i å vise hvordan de ulike hovedpersonene i romanen leter etter mening i og gjennom kunsten. Litterære referanser dukker opp overalt, men de fungerer sjelden som nøkler som skal låse opp en dypere, egentlig mening for leseren. Det er personene selv som bruker dem for å gi betydning til begivenheter der det kanskje ikke er noen mening å hente.

Når Davis og Aza begynner å treffes oftere, oppdager hun at han skriver en blogg om møtene deres, og at hver post innledes med et sitat fra Shakespeares Stormen. Aza kjemper med forestillingen om at hun er tvangstankene sine, og at å ta medisiner mot dem ville være å jukse, å forsøke å bli en annen enn den hun er dømt til å være. Davis baler med spørsmålet om han er noe mer enn pengene og det livet han har vokst opp med. Kan han bli elsket som den han er? Eller definerer pengene ham? De to trenger hverandre, åpenbart.

Når narrespillet er over

Hvorfor nettopp Stormen? Stormen er stykket der trollmannen Prospero, forvist til en øde øy, iscenesetter et skipbrudd som fører til at fiendene hans ender opp på den samme øya, der hans datter, Miranda, og kongens sønn, Ferdinand, forelsker seg i hverandre. Det avsluttes med Prosperos berømte, fiksjonsoppløsende epilog: «Vårt narrespill er over…», i André Bjerkes versjon, som også brukes i Stian Omlands løse og ledige oversettelse.
En mindre subtil forfatter ville latt Prospero stå som en figur for forfatteren, men noe av det fineste i Skilpadder hele veien ned er at vi mest ser Davis’ egne ønsker og lengsler i sitatene han velger fra stykket. I likhet med Ferdinand har Davis en svikefull far som nå er forsvunnet. Han har truffet ei søt jente fra fortiden, og han ønsker mer enn noe at den forvandlingen som er satt i gang, skal ha en mening. At det skal finnes en god Prospero som våker over den magiske øya der han og Aza er skipbrudne, og sørger for gjenforening, anger og at kjærligheten skal kunne blomstre.

Så enkelt er det imidlertid ikke i Greens roman, der den store forløsningen uteblir. Fantasiene stemmer aldri helt med virkeligheten. Om noen føler seg forløst når fortellingen går mot slutten, er det leseren. Selv gråt jeg i hvert fall, som min salige far pleide å si det, som et pisket skinn. Det var en god gråt. Mest av alt fordi Green makter å gjøre øyeblikkene der hovedpersonene hans forsøker å nærme seg hverandre, gjerne uten å få det til, så intenst tilstedeværende og virkelige at leseren faller med dem når teppet rives vekk under føttene deres.