En hemningsløs heltinne

Som barn i en lesende familie var jeg godt vant. Jeg hadde fri tilgang til alle bøkene hjemme, og det gikk gjetord i bygda om familiens ukentlige ekspedisjoner til alle kommunens bibliotekfilialer. Hele verden var min, og den fantes i bøker. Og siden jeg leste alt jeg kom over, er det de underligste ting som har festet seg fra barndommen.

Jeg husker Ole, Dole og Doffen som lærte bort at man ikke skulle stikke gafler i stikkontakter, Pomperipossa med en enorm nese, fryden over intrigen da jeg leste Ti små negerbarn av Christie, at jeg leste den samme siden i filosofihistorien om Kant igjen og igjen fordi jeg skjønte at det var noe viktig, jeg skjønte bare ikke hva. Og jeg husker nærmest i detalj historien om Helen Keller.

Jeg elsket Historien om-bøkene. Jeg elsket at det handlet om ekte mennesker. Det var trygt og godt å lese dem. Man visste hva man fikk. Til jeg leste om døvblinde Helen Keller. Hun var uoppdragen! Til og med Djengis Khan hørte på foreldrene sine og spiste opp maten sin for å bli en god erobrer. Men ikke Helen. Hun grisa med maten, forsynte seg fra andres tallerkener og slo om seg. Og med det ble hun min heltinne.

Som prestedatter og eldst ble jeg skysset rundt på ulike opptredener sammen med søsknene mine. Vi sang for eldre, snakket pent og måtte alltid vente med å forsyne oss til sist, uansett hvor sultne vi var. Helen Keller la derimot ikke bånd på seg. Villskapen og desperasjonen hennes imponerte og skremte meg. Og den fristet også. Kapittelet der hun forsynte seg fra bordet grådig og uhemmet leste jeg igjen og igjen, og dagdrømte om hvordan det ville tatt seg ut om jeg turte å gjøre noe liknende på eldretreffen.

Helen Kellers liv var et eventyr for meg, og det berørte meg sterkt. Ekstra grepet var jeg av at hun lærte seg alt det hun ikke kunne. Hun lærte seg å snakke, å lese blindeskrift, hun lærte seg til og med å spille piano! Hun reiste rundt, stod på en scene og fortalte om livet sitt foran store forsamlinger. Når det nærmet seg slutten i boka, som oppskriftsmessig endte med død og begravelse, utsatte jeg det så lenge som mulig. Hun hadde lært seg så mye annet, hvorfor i all verden skulle hun ikke klare å overliste døden? Men den gang ei, også Helen Keller bukket under til slutt.

Eller gjorde hun egentlig det? Jeg vil våge å hevde at hennes historie lever videre i mange av oss. Personlig var jeg en sjenert, tilbaketrukket jente, godt fornøyd med å leve livet i form av å lese om andres bragder. Helen Keller vekket noe i meg. Hvis hun klarte det, hvorfor skulle ikke jeg? Jeg har ikke lært meg blindeskrift eller å spille piano. Men jeg har lært meg at mine meninger teller. Jeg har lært meg å stå på en scene foran en stor forsamling og snakke. Jeg har lært meg at bøker blir rikere når du har egne erfaringer å sammenligne med. Og jeg har lært meg at jeg ikke trenger å vente til sist med å forsyne meg (men at det kan være høflig å gjøre det).

My Ragnhild Malfang er barnebibliotekar ved Skedsmo bibliotek, tidligere leder av IBBY Norsk barnebokforum og mangeårig foredragsholder med IBBYs turné «Årets bøker». Hun sender stafetten videre til Alf Ramsfjell, en godt over middels engasjert bibliotekar med ansvar for barne- og ungdomsavdelingen ved Ås bibliotek.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»