En hestejentes drømmebok

Når hovedpersonen i Maren Ørstaviks debutroman Den hvite hestens hemmelighet, Hedda, tar sine første skritt inn i stallen, er det ikke fordi hun er hesteinteressert, men fordi hun er på utkikk etter nye venner, etter at bestevenninnen Natalie flyttet til USA. Å få innpass i stallmiljøet viser seg imidlertid å være vanskeligere enn hun trodde. Hedda må nemlig begynne på knøttepartiet sammen med de yngre barna, og på ridebanen er det den arrogante og sjefete Eline, datteren til grunneieren, som regjerer. Likevel er det noe som fanger Heddas interesse i stallen og som får henne til å komme tilbake: den mystiske, hvite hesten Wolfgang, som unngår de fleste og som ingen får lov til å ri. Som Hedda selv, har Wolfgang et langt arr etter en ulykke.

Hedda og Wolfgang får en helt spesiell kontakt, og når Hedda får vite at han er lagt ut for salg, kommer hun i skade for å lyve til noen yngre jenter om at det er hun som har kjøpt ham. Det falske eierskapet til Wolfgang viser seg å være Heddas gullbillett til innpass i stallmiljøet, men hvorfor blir alle så sjokkerte når Hedda sier hun vil prøve å ri ham? Hva var det egentlig som skjedde i den ulykken Wolfgang var involvert i den gangen, og hvem er den egentlige eieren hans??

Kritiker og hestejente

Maren Ørstavik er kjent for mange som musikk-kritiker og tidligere redaktør for Periskop.no, et nettmagasin for kritikk av kunst for barn og unge. At en hestebok er det første litterære verket fra hennes hånd kan kanskje virke overraskende, men Ørstavik er ifølge forlagsteksten tidligere hestejente, om enn kortvarig på grunn av allergi.

Det er tydelig at Ørstavik vet hva hun snakker om, for hun skriver så levende og overbevisende om både lukta i stallen, følelsen av å ri barbak og de små stalldetaljene som bare hesteinteresserte kjenner til, at hun umiddelbart bringer meg tilbake til min egen (kortvarige) hestejenteperiode. Den hvite hestens hemmelighet er en ekte hestebok, slik jeg husker dem fra min barndoms medlemskap i Penny-klubben, der pocketbøkene kom i posten i følge med store, grove kammer og bittesmå gummistrikker til å flette maner med. Her er rideturer i skumring og symboltung strigling i stallen, her er muler som stryker seg inntil skuldre og blir spiren til spesielle vennskap. Her er underliggende stallkonflikter og avgjørende ridestevner – her er til og med hest i både tittelen og på forsidebildet. Med andre ord; alle ingrediensene en ekte hestejente kan ønske seg, men skrevet i et gjennomgående høyere litterært nivå enn de oversatte serieromanene jeg husker fra barndommen.

Fullblods drama i stallen

Det er langt mellom hestebøkene i dagens barneboklandskap, men en aktuell parallell til Den hvite hestens hemmelighet er Anne Vikens populære Elise-serie (2012–2014), der actionfylt drama og hestekjærlighet blir blandet med veterinærproblematikk og mysterieløsning. Men der Vikens Elise-bøker er krimbøker med hester i birollene, er Ørstaviks debutroman en sjangermessig renere hestebok. Likevel er ikke Den hvite hestens hemmelighet bare for hestejenter. Romanen er også et fullblods drama, en utforskning av utenforskap, sjalusi og forelskelse, og om hvordan det som begynner som en liten løgn kan vokse til noe som nesten kjennes som en sannhet. I Hedda har Ørstavik dessuten skapt en identifikasjonsfigur også for ikke-hesteinteresserte lesere, de som går motvillig inn i stallen, som synes det lukter vondt der, og som synes at ridning er litt skummelt.

I begynnelsen av boka synes Hedda at ridning er både kjedelig og slitsomt – utsagnet «Jeg er ingen hestejente» går igjen som et mantra, inntil noe plutselig har forandret seg og Hedda har blitt en hestejente likevel:

«Jeg hadde ikke trodd det, men på et eller annet tidspunkt i høst ble stallen det stedet jeg har mest lyst til å være i hele verden. Aller mest på grunn av Wolfgang. Men også for å ri Zalto, være med på kveldsstellet, og ri på tur med de andre. Det er ikke engang helt pyton å møkke ut boksene lenger.
Herregud, jeg har blitt …
Jeg svelger.
En hestejente.»

Blandingen av aktiv handling og indre monolog fungerer godt, og utviklingen fra å synes at det stinker i stallen til å frivillig bli igjen for å strigle hestene er så gradvis og organisk at leseren rekker å bli glad i hestene og stallen sammen med Hedda.

Ikke helt på topp i høydepunktet

Det er mye underliggende spenning i boka, og Ørstavik bygger opp store forventninger mot høydepunktet. Hun legger ut hint om både piskede hester som kan komme til å klikke, skjulte forbindelser mellom trafikkulykker og ulykkeshester, og store oppgjør der kombinasjonen skvetne hester og utålmodige ryttere kan komme til å føre til katastrofe. At Ørstavik bygger opp forventninger i flere retninger bidrar til å gjøre vendingene i plottet mer overraskende og mindre forutsigbare, men gjør det også vanskelig å samle trådene og innfri i det avgjørende oppgjøret.

Det blir riktignok spennende i det avsluttende ridestevnet, men ikke like spennende som oppbyggingen har lagt opp til, og kanskje er det først og fremst her at Ørstavik tegner opp skillelinjen mellom en ren hestebok og en spenningsbok for et bredere publikum – for mens det avgjørende ridestevnet vil innfri forventningene til ekte hestejenter, vil nok mindre hesteinteresserte og mer action-orienterte lesere bli skuffet.

At Ørstavik holder seg lojal mot målgruppa og sjangerforventningene, kan jeg likevel ikke holde mot henne – Den hvite hestens hemmelighet fyller seg selv fullt og helt som hestedrama. Gjennom stødig fortellerteknikk, levende skildringer og spennende konflikter bidrar Ørstavik rett og slett til å gjenaktualisere hesteboka og gi den innpass i det gode, litterære selskap – ikke et rent lite kunststykke for en sjanger som, i likhet med Hedda i begynnelsen av Den hvite hestens hemmelighet, pleide å stå utenfor den høylitterære stallen og kikke usikkert inn.