Hvis man virkelig vil få noen interessert i noe, kan man kalle det et mysterium. Særlig gjelder dette for barn, som er i åpen utvikling og ennå ikke har lukket sansene for usannsynligheter. Forfatter og historiker Geir Stian Ulstein fanger umiddelbart sitt publikum med Kryptozoologi, nettopp av denne grunn. Boka viser et utvalg av merkelige skapninger, såkalte kryptider, som folk rundt om i verden hevder å ha sett. I forordet får vi vite at flere av fortidens kryptider, som den kongolesiske okapien, allerede er blitt funnet. Her gjelder det å sikre bevis, med andre ord! Ulstein har derfor skrevet ned konkrete metoder som leseren kan bruke til å forsøke å lokke skapningene fram. Men, advarer han: «Kryptider kan være farlige. Vær forsiktig!»
Tar seg lesefriheter
Min datter Åsne (7) og hennes venninne Mia (8) ville først ikke lese i det hele tatt. Snart vil de sluke hele boka i ett jafs. Når høytlesingsstunden er over, fortsetter de å lese på egen hånd. At høytlesingen går best, skyldes antakelig at jeg som orator og oppleser tar meg relativt store friheter. For eksempel føyer jeg til opplysninger (hva «misjonær» og «gipsavstøpning» er), finner enkle synonymer til vanskelige ord («dyrepassere» istedenfor «kvegdrivere») og luker ut ord som ikke finnes på norsk («gjenlevning»). Når jeg først råder etter eget forgodtbefinnende, rokerer jeg like så godt også om på de innledende setningene. Hver side åpner nemlig med en levende skildring av en historisk hendelse, som denne: «Kanoen med fiskerne ble kastet opp i lufta». Leseren kastes altså inn i en handling i fortid, før teksten nokså uforvarende skifter til nåtid når fakta beskrives.
Det er nesten så man skulle tro at det er bokas dyktige illustratør, Line Renslebråten, som har gjort skrivejobben. I alle fall er den litterære strukturen stilistisk lik den vi finner i Renslebråtens Historier om tingene dine, som jeg anmeldte her i fjor. Det tar noen linjer før konteksten blir tilgjengelig. Om mine omplasseringer gjør ting bedre, er jeg ikke sikker på, men jeg leser for eksempel: «Da en ensom cowboy hørte et rop om hjelp midt på natta, grep han en brennende kvist fra et bål som lykt. Noen var i nød!» Istedenfor: «Et rop om hjelp skar gjennom natten. Noen var i nød! Den ensomme cowboyen grep en brennende kvist fra leirbålet som lykt.»
Er bare det synlige virkelig?
Barnelitteratur skal fenge barn. Og det gjør Kryptozoologi, av to grunner. For det første har vi Renslebråtens fantastiske illustrasjoner. Leseren skal slippe å lure på hvordan en mongolsk dødsorm uten hode, med et svelg av skarpe tenner, ser ut. At hver kryptide er skalert i forhold til et menneske, gjør det enkelt å se størrelsesforholdet levende for seg. Renslebråtens visuelle advarsler setter fantasien i kok. Er ikke senga vår i Morgedal, farlig nær den beryktede Seljordsormen? Og, jo, visst finnes det voksne mennesker som har rapportert om sjøuhyret.
Så var det fornuften, da. Den høyeste erkjennelsesevnen av dem alle, ifølge filosofen Immanuel Kant (1724–1804). Å sette grenser for den, krever disiplin. For hvordan kan vi egentlig utelukke fenomener som er skjult for oss? Og er det bare fenomener som er tilgjengelige for fornuften, som er virkelige? Ulstein gir leseren full tanke- og assosiasjonsfrihet. Vi kan velge å flykte fra fornuften, eller ta den aktivt i bruk. Som her, i eksempelet Bigfoot: «Forskere mener alle spor kan forklares med bjørner eller at det bare er bløff. Mange vitner er uenige.»
Lekedriften
Når litteratur er nysgjerrighetsdrepende, skyldes det ofte at forfatteren har festet grepet for stramt om målet. Kryptozoologi er et godt eksempel på det motsatte. Sakprosa for barn trenger ikke være bundet til harde fakta. Kunsten ligger i å skille mellom kunnskap som fakta, og kunnskap som prosess. Uten rom for løsrivelse fra den ytre virkeligheten, slik den fremtrer for oss, blir kunnskap statisk. Ulstein, derimot, ansporer til det Friedrich Schiller (1759–1805) kalte «lekedriften»: det menneskeligste i mennesket, hvor kraften til nye ideer ligger. Å balansere her, på broen mellom det rasjonelle og det spekulative, er ikke bare underholdning. Det er en øvelse – og det er gøy!
