En hyllest til poteten

Barn velger ofte spektakulære faktabøker om ildsprutende vulkaner og farlige dinosaurer. Det gjør at forlagene i stor grad satser på det trygge, og gir ut bøker om temaer de vet selger. Det er derfor fint med bøker som tør å tematisere noe annet. Superpoteten er en befriende motvekt til bøker om det største og farligste. Den tar opp det nære og hverdagslige, samtidig som den viser kraften til noe så tilsynelatende ubetydelig som en potetknoll, og hvilken betydning den hadde for Europa og Norge opp igjennom historien.

Sjarmerende potet

Lise Osvoll kom i 2019 ut med boken Supertorsken: fisken som bygde Norge. Den forteller hvor viktig torsken var for å bygge landet før oljen flommet. Boken om poteten ligner i form og utrykk, og har beholdt sjarmen. Faktisk har både tekst, illustrasjoner og utforming fått et løft, noe som gjør den enda bedre enn sin forgjenger.

Allerede forsatsen inviterer inn barneleseren. Der torskeboken visuelt serverte ulike retter av torsk, får vi i potetboken bli med inn noe som minner om en skolegård av lekne og nysgjerrige poteter. Når tittelbladet følger opp med en søt potet som studerer en marihøne, og første oppslag presenterer potetfamilien Søtvier med alle dens farger og personlighet, er både liten og stor såpass sjarmert at det frister å lese videre.

Humoristiske og effektive illustrasjoner

Historien som fortelles er interessant og sikkert overraskende for mange barn. Vi får trukket opp historien fra poteten ble tatt med over havet fra Andesfjellene til kongen i Spania. Via folkets skepsis til knollen som vokste under jorden sammen med djevelen, og til hvordan adelen og de geistlige prøvde å overbevise folket om hvor hardfør, næringsrik og nødvendig denne nye matsorten var. Ja, helt frem til vår tid med potetgull og rifla pommes frites. Alt er fortalt gjennom lite tekst, men med fortellende og utfyllende illustrasjoner.

Osvoll jobber med animasjonsfilm, og det er tydelig at hun er vant til å formidle gjennom bilder. Personifiseringen av potetene er et godt grep for identifisering og gjør historien mer interessant og relevant for barna. Bruken av jordfargen brun og oransje gir en kombinasjon av det trauste og solide sammen med det mer varme og positive, noe jeg også synes teksten formidler. Streken hennes er enkel og morsom, og veldig effektiv fordi den er så lettfattelig. Samtidig har uttrykket en x-faktor som appellerer til en bred målgruppe. Detaljer i tegningene gjør dem også mer avansert enn de tilsynelatende gir inntrykk av.

Lekent tekstuttrykk

Språket kan, som Guri Fjeldberg satte fingeren på i sin anmeldelse av Supertorsken, også her fremstå litt voksent. Men utrykket er mer lekent enn i Supertorsken. Fonten er endret. Den fremstår mer uformell og minner om fonten brukt i tegneserier. Det varieres også mer i bruk av tekstplassering. Det er ikke bare noen linjer øverst på siden, teksten er i større grad plassert rundt på oppslaget så den kommuniserer bedre med illustrasjonene. Bruk av små faktabobler med tilleggsopplysninger, som at poteten er den første matplanten som ble dyrket i verdensrommet, beriker teksten. Det er også fint med små anekdoter fra potetens historie, som gjør fortellingen mer humoristisk.

I anmeldelsen av Supertorsken ble det påpekt manglende kreditering av kilder og bruk av fagkonsulenter. Det har forfatter og redaktør tatt til etterretning. Kolofonsiden ramser opp både bøker og nettsider, og det er oppgitt bruk av konsulent fra Norsk landbruksrådgivning. Det er bra.

Potet med bred målgruppe

En gjennomillustrert barnebok klarer aldri å få med seg alle fakta. Historien må forkortes og forenkles for å tilpasses målgruppa. Faktabøker fremstår derfor mer vellykket hvis de på en eller annen måte vekker interesse og nysgjerrighet, og samtidig bringer balansert og relevant kunnskap. Forfatteren har klart å få ned vesentlige punkter fra historien som forteller leseren hvilken betydning poteten har hatt for Norge, og for store deler av verden. Barna kan etter å ha lest boken få et litt annet syn på poteten, som fra før muligens fremstår som en kjedelig og traust følgesvenn på middagstallerkenen.