En jernulv som biter fra seg

En jernulv som biter fra seg

Boktittel: Jernulven

Forfatter: Siri Pettersen

Forlag: Gyldendal

Årstall: 2020

Antall sider: 490

Vellykket, medrivende og original fantasy-roman fra Pettersen. Holder bok to og tre i den bebudete trilogien samme nivå, har fantasy-elskere mye å se fram til.

Det er ikke lett å skrive en god fantasy-roman. Jeg har lest flere bøker innen denne sjangeren, men synes det er langt mellom de virkelig gode leseropplevelsene. Det virker som alle fantasy-bøker må

a) finne opp minst en ny og eventyrlig verden
b) ha minst en portal som leder fram til denne verdenen eller mellom verdener, og
c) ha en litt mistilpassa hovedperson med skjulte evner.

Opplegget er så forslitt og klisjéfylt at man ikke skulle tro det var mulig å komme opp med noe nytt. Men her overrasker Pettersen. Og hun gjør det på en fin, og lite spekulativ måte.

En annen verden er mulig

Det er selvfølgelig fullt mulig å skrive fram en ny verden, som ikke er som vår. Men jo mer fremmed den fortoner seg, jo vanskeligere og mer tidkrevende er det å få leserne med på reisen. Det er trøttende å lese lange, detaljerte miljøskildringer for hvert sted man kommer til. Pettersens løsning er effektiv og god: Hennes fantasy-univers ligner på utbredte og kjente forestillinger om hvordan det så ut i middelalderen. Stort sett foregår handlingen innenfor murene av en by med trange smug, trebygninger som henger ut over klippene og murer her og der. Soldater fra Ringgarden holder vakt ved portene osv. Det er kaldt, mørkt og guffent. Pettersen trenger ikke forklare mye. Handlingen kan ta plass i et miljø som virker kjent, men likevel eksotisk.

Portaler og annet fantasy-stæsj

Selvfølgelig er det portaler også i Pettersens fantasy-univers. De er der, de brukes og en av dem får en viktig rolle mot slutten av romanen, men interessant nok har de lite å gjøre med handlingen i denne boka. Jeg regner med at det blir noen portal-passasjer i bok to og tre. Men jeg er like glad. Å oppholde seg bak murene på Náklav er nok for meg. Her går det halvgale mennesker rundt, smittet av den fryktede ulvesjuka – en slags rabies for vampyrer. De stakkars blodnarkomane er smittet av infisert ulveblod, som er en viktig ingrediens i maktkampen mellom byens mektige: Blodleserne (spåkonene som leser folks framtid i blod), byrådet (byens verdslige administrasjon) og de skjulte vardari (mennesker som lever evig, takket være en urgammel hemmelighet som selvsagt også er knyttet til blod). Blodet renner bokstavelig talt i strie strømmer i denne boka. Blodet er bokas drivkraft. Det er styrke, identitet og sykdom – slik det er og alltid har vært.

Hovedpersonen i boka er Juva, en smånervøs og irriterende jente som selvsagt også er tøff, trofast og selvstendig. Hun har forlatt hjemmet sitt, vil ikke ha noe med moren og søsteren å gjøre, og henger sammen med en broket gjeng mannfolk som stort sett er opptatt med ulvejakt. Og selvsagt har hun evner, evner hun ikke klarer å forstå før boka nesten er over. Juva er mindre moden enn Katniss Evergreen fra Dødslekene, noe som kanskje gjør det enda lettere å kjenne seg igjen i henne. Og viktigere: Vi bryr oss om hvordan det går med henne. Da gjør det ikke noe at hun ligner på andre typiske fantasy-heltinner.

Et drivende plot

Hva driver handlingen framover? I starten av boka mangler Juva et tydelig prosjekt. Men samtidig skjer det mye rundt henne og med henne. Mange av hendelsene forstår hun ikke selv, men hun står i dem og tar problemene som de kommer. Pettersen har en klok tilnærming. Hun faller ikke for fristelsen til å fortelle for mye, for tidlig.

Det er nok av mysterier som driver leserne framover. Hvem er djevelen? Hvilken rolle spiller han i maktkampen som utspiller seg? Hvorfor blir så mange mennesker plutselig ulvesjuke? Og hvorfor har Vitnet, en gammel steinskulptur, begynt å røre på seg? Juva spiller en sentral rolle i alle disse gåtene, og når hun først begynner å forstå, blir hennes handlingsevne og -vilje vekket. Da går det slag i slag.

Det blir nesten for mye av det gode mot slutten. Venn og fiende skifter brått side, og så tilbake igjen, og innimellom dette må Juva drepe en av sine nærmeste. Kommer taktskiftene for brått her, spør jeg meg selv om. Det er akkurat som Juvas følelser ikke klarer å henge med på handlingsutviklingen. Eller er det bare leserne som sitter en smule forvirret tilbake etter å ha blitt tatt igjennom en malstrøm av farefulle hendelser, sjokkerende innsikter og følelsesmessige krumspring? Uansett: Lesingen gikk unna, og det er aldri et dårlig tegn.

 

Jostein A. Ryen

Født 1972. Cand.philol. i nordisk språk og litteratur. 10 års erfaring som lærer på mellomtrinn og ungdomstrinn. Arbeider ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Prosjektleder for nasjonale prøver i lesing.