En klassiker for fremtiden

Boktittel: En syrsas memoarer

Illustratør: Tô Hòai

Oversetter: Thanh Chuong

Forlag: Bokförlaget Trasten

Årstall: 2006

Da det idealistiske svenske forlaget Trasten nylig oversatte den vietnamesiske forfatteren Tô Hòais En syrsas memoarer til svensk, oppdaget jeg enda en skapning på hovedrollelisten i barnelitteraturen, nemlig sirissen.

 Den magiske verdenen til naturens minste dyr har vært et yndet fiksjonsunivers for mange barnebokforfattere. Antakeligvis fordi det ligger stort identifikasjonspotensiale i vesener som befinner seg i omtrent samme situasjon som barneleseren selv – som et ubeskyttet og nysgjerrig men ofte maktesløst vesen. Mus, frosker og maur – og for kort tid siden også hybelkaniner – har alle blitt utstyrt med menneskelige følelser, evner og behov. Da det idealistiske svenske forlaget Trasten nylig oversatte den vietnamesiske forfatteren Tô Hòais En syrsas memoarer til svensk, oppdaget jeg enda en skapning på hovedrollelisten i barnelitteraturen, nemlig sirissen.

Sirissen er et relativt ukjent dyr i vår norske fauna. Før jeg fikk oversatt «syrsa» til det engelske «cricket», oversatte jeg litt spontant det lille vesenet i illustratørenes Thanh Chuong og Xuan Khois utforming med gresshoppe, helt frem til hovedpersonen i historien, den unge sirissen Demen, på sine eskapader etter hvert møter en gjeng med «gräshopper». Bortsett fra den litt eksotiske hovedrolleinnehaveren, og enkelte henvisninger til ananasbusker, ferskentrær og lotusblomster, kunne memoarene til Demen funnet sted i en litt mer brutal versjon av Hakkebakkeskogen. Likevel foregår den på den vietnamesiske landsbygda, på rismarker og i tropeskog. Den ble første gang utgitt i 1942, og har i dag status som en av Vietnams barnebokklassikere. I motsetning til den ofte skuffende opplevelsen av å gjenlese ”klassikerne” man leste som barn, er det ikke vanskelig å forstå En syrsas memoarers klassikerstatus.

Sirissen Demen formidler med sterk fortellerstemme sine opplevelser av å være et ungt, velsevoksent og innimellom overmodig vesen. I utgangspunktet er han et ganske overlegent og arrogant dyr, men hans stadige selvinnsikt gjør at han sjelden er usjarmerende. Han møter imidlertid mange vanskelige utfordringer som setter selvtilliten hans på prøve. En dag mister han plutselig friheten når han tas til fange av noen lekelystne smågutter. En annen dag, etter å ha rømt fra guttene, får han avklipt følehornene sine av et eldre og sterkere insekt. Senere blir han igjen fanget av en som er større enn han selv, og må reddes av sine tidligere fiender. I siste del av boka blir han derfor en ydmyk og moden karakter, som i stedet for å briske seg for vennene sine og hakke på de som er mindre enn seg bestemmer seg for å få alle insekter i verden til å slutte fred med hverandre. Og Tô Hòai er ikke mindre visjonær enn at han lar Demens prosjekt gå i oppfyllelse.

 Historien om Demen drives frem av stadige nye spenningsmomenter og dramaturgiske overraskelser.Den språklige presisjonen i boka, som vitner om en taktfull oversettelse, bidrar ytterligere til at sirissens livshistorie er en nytelse å følge. Hòai skriver om sterke følelser, men aldri i svart-hvitt. Han lar Demen få sette nøyaktige og nyanserte ord på sine følelser. Og fordi han lar Demen ta feil og angre seg, kan sirissen underveis øse av sin økende livsvisdom.

Det sterkeste visuelle inntrykket i boka er to detaljer som sjelden peker seg ut i andre sammenhenger. For det første er teksten satt med grønn font. Dermed kommer vi umerkelig nærmere Demens grønne og frodige univers. For det andre er sidetallene illustrert med prikkene på to marihøners rygger, altså ikke med tall. To fiffige elementer som fargelegger de stilrene illustrasjonene.

«Trastens mål är att hitta engagerande och spännande text- och bilderböcker som förmår gripa tag i läsaren och ge honom eller henne nya upplevelser. Om dessa berättelser sedan är skrivna i och för en annan kulturkrets tror vi att kunskapen om andra delar av världen följer naturligt», skriver forlaget i «Trastenmanifestet» på sin hjemmeside. Kanskje er det ikke bare mine fingre det klør i etter å lage en norsk «motsvarighet»?

(Originaltittel: Dé Mèn Phiêu Luu Ky)