Tittel: Lampe
Tekst: Annet Schaap
Oversetter: Hedda Vormeland
Forlag: Omnipax
Årstall: 2021
Antall sider: 322

En klassisk fortelling

Denne fortellingen har alt man kan ønske seg av en barnebok: sjørøvere, tivoli, en skummel villa, et monster og en sympatisk jente. Det er bare å kaste loss, heise seilene og sette kurs mot farefullt farvann.

Lampe, en jentunge i en ubestemmelig, men riktig alder, bor sammen med den enbente faren sin på et fyr. Lampe er uskyldig og uerfaren, men også handlekraftig, modig og snill. Livet er ikke helt enkelt der ute på fyret. Faren er et ganske utrivelig selskap, drikkfeldig og voldelig som han er, men Lampe trives med det frie livet i fjæra. Hennes eneste faste gjøremål er å hjelpe faren med å tenne fyrlykten hver kveld, og det gjør hun inntil hun en dag glemmer å kjøpe nye forsyninger med fyrstikker. Samtidig bryter et voldsomt uvær løs. Da går det som det må gå. Lampe klarer ikke å få tak i fyrstikker i uværet, fyret blir ikke tent, og en båt går på grunn. Faren dømmes til å sitte innesperret i fyret i 7 år. Lampe blir satt i straffearbeid i admiralens hus. Og her starter egentlig fortellingen.

Det hemmelighetsfulle huset

Alt i denne fortellingen minner om noe man har lest før, uten at det er noe negativt i det. Fyret og fyrvokteren gir assosiasjoner til mummitroll-fortellingen Pappaen og havet. Den strenge lærerinnen som tvangsflytter Lampe, minner ikke så lite om den energiske Pryssiluskan fra Pippi-bøkene. Og når handlingen flytter seg til den mystiske villaen til admiralen, er vi plutselig inni barnebok-klassikeren Den hemmelighetsfulle hagen. For hva er det som skjuler seg i det øverste rommet i villaen? Det går rykter om et monster, og det er det kanskje også. Det kommer an på hvem du spør. Men Lampe, som bruker hjertet når hun observerer andre, lar seg ikke lure av et monsteraktig ytre.

Fra hagen og huset tar fortellingen turen til et tivoli med utstilling av merkelige vesener: siamesiske tvillinger, en dame med skjegg, en liten mann med stort hode – og selvsagt en havfrue. Astrid Lindgren eller kanskje Ole Lund Kirkegaard lurer i skyggene. Fortellingen fyker videre, den avstumpede admiralen må overvinnes, vær og vind må trosses – og Lampe må gjenforenes med sin stivbeinte pappa. Noen sjørøvere er til god hjelp.

Heldigvis ikke overrasket

Jeg er ganske imponert. Til tross for at nesten ingenting føles nytt og overraskende, er fortellingen frisk. Den er skrevet i et vakkert språk med snertne formuleringer og flotte språklige bilder. Handlingstrådene henger utmerket sammen. Det er kanskje et moderne, eller postmoderne, trekk, at fortellingen skal referere til andre fortellinger. Den kloke og erfarne leser kan sitte og kose seg med alle referansene. Men jeg tror uerfarne leserne vil ha minst like stor glede av fortellingen, rett og slett fordi man føler med Lampe og heier på henne. Man ønsker henne alt godt, og da blir alle de små og store prøvelsene hun må igjennom, en kraftig lesemotor. Man vil virkelig vite hvordan det går, selv om noe annet enn en happy ending ville overraske. Og overrasket blir man heldigvis ikke. Det er tross alt en klassisk fortelling.

En personlig person

Det som virkelig sitter igjen etter lesingen, er en hovedperson med en sterk og levende personlighet. Jeg vet ikke om Lampe kan kalles en psykologisk dyptpløyende karakter. Men hun er lett å like, hun har en troverdig utvikling boka igjennom, hun er snill og tøff uten å være prektig og macho. Og forholdet til faren gir personligheten hennes dybde. Faren framstilles innledningsvis nærmest som en hustyrann, og det er ikke helt lett å forstå hvordan Lampe holder ut med ham. Da han slår henne hardt i ansiktet, er man klar for å gi ham på båten. Men der i hvert fall denne leseren får nok, holder Lampe stand. Hun elsker ham, og da de forenes på slutten, skal det godt gjøres å ikke kjenne en liten tåre presse seg på. Forholdet mellom de to er vakkert skildret.

Men vil moderne barnelesere like den litterære stilen, det avanserte språket? Jeg håper det.

 



Skrevet av:

Kommentarer