En kveld med de nominerte – og vinnerne
Svenska Barnboksinstitutet samlet den nordiske barne- og ungdomslitteraturens drømmelag, men lot dem ikke spille med hverandre.
Det er tirsdag kveld. Svenska Barnboksinstitutet (SBI) har invitert de nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014 til en felles presentasjon i SBIs lokaler i Stockholm. Plakaten ved inngangen forteller at den nordiske barne- og ungdomslitteraturens ”dream team” skal samles. En trang korridor flankert med bøker og tidsskrifter fører forbi en diger, høyrygget stol dekorert med Pippi og Mummitrollet, og videre inn i et lite auditorium; det er mer enn stort nok for fremmøtet.
Ni av tretten nominerte bøker er representert, noen både med forfatter og illustratør. Vi er omtrent én publikummer per nominert. Ingen vet hvem som vinner, eller om vinneren er der i det hele tatt. Det blir annonsert neste dag.
Prisen er på 350 000 danske kroner, og fjorårets utdeling var tidenes første. Da vant Seita Vuorela og Jani Ikonen fra Finland med boken Karikko. Årets finske nominerte – Annika Sandelin og Karoliina Pertamo med Råttan Bettan och masken Baudelaire, Ville Tietäväinen og Aino Tietäväinen med Bare en vond drøm – måtte melde avbud til kveldens arrangement.
De nominerte er tildelt syv minutter hver, og det går slag i slag med forskjellige presentasjonsformer. Noen gjør en ren opplesning, noen forteller bakgrunnen for og hendelsesforløpet i boken, noen tar en runde med spørsmål og svar i passiar med SBI-forsker Åsa Warnqvist. Formatet passer for noen, ikke for alle. Jeg tar meg i å bli litt skuffet. Det ville kanskje vært vanskeligere å koordinere, men desto mer interessant å se forfatterne i samtale med hverandre. Nesten hele drømmelaget er samlet, men de får ikke spille sammen.
En hypotese
Etter å hørt en del presentasjoner, utformer jeg en hypotese: Det er et nesten eksakt samsvar mellom bokens litterære grunntone og forfatterens scenevesen skråstrek performative persona. Jeg er usikker på rekkevidden av hypotesen, men den later til å gjelde for de nominerte. Gro Dahle utnytter auditoriets akustikk slik at Krigen runger fra alle kanter. Andri Snær Magnason gir en intellektuelt ambisiøs presentasjon av den intellektuelt ambisiøse Timakistan.
Eva Lindström er lavmælt og ordknapp, akkurat som boken Olli och Mo. Håkon Øvreås har et underfundig glimt i øyet som står godt til Brune. Sofia Nordin snakker fascinert om praktiske overlevelsestiltak etter apokalypsen, uten å dvele ved katastrofen og alle de døde, omtrent som Hedvig i Ett sekund om gangen. Louis Jensen er like tøysete som de små fortellingene i Halli! Hallo! Så er der nye firkantede historier. Det passer med hypotesen at færøyske Bárður Oskarsson uteblir fra arrangementet, selv om han er ventet – dømt ut fra Den flate kaninen, ville han knapt ha sagt et ord på scenen.
Jeg skal ikke tøye hypotesen for langt. Ikke alle oppviser en like klar enhet mellom uttrykk og personlighet. Hanne Kvists presentasjon er en mer tilbakelent forklaring av billedbruken i den smått absurde To af alting. Lani Yamamoto kaller sin bok Stína storedyne selvbiografisk, men hun virker ikke like innpakket og kulderedd som Stína. Máret Ánne Sara fremstår ikke like revet mellom den tradisjonelle og den moderne verden som familien i Mellom verdener.
Hypotesen må forkastes. I hvert fall justeres.
Eksistensielt alvor
Det må være litt av en oppgave for juryen å vurdere så forskjelligartede uttrykk opp mot hverandre. Noen kritikere har gjort et beundringsverdig forsøk på å identifisere fellesnevnere, tendenser som gjennomløper samtlige nominerte bøker.
NRKs Anne Cathrine Straume mener å finne et eksistensielt alvor i alle sammen, men hva betyr det? Det slår meg som en bred kategori ment å favne alt som ikke er renheklet underholdning, og som liksom skal stemme leseren til andakt.
Kvalifiserte lesere er flinke til å finne dette alvoret der det nesten ikke står noenting. De projiserer det inn i lakunene. I samtalen med Warnqvist gir Eva Lindström uttrykk for at hun stusser litt over hvor mye profesjonelle lesere (det vil si kritikere) klarer å finne i boken Olli och Mo. Riktignok kan den leses som en eksistensiell allegori, men den kan også forstås på face value: Olli og Mo legger av sted, farer vill, vender hjem. Nå er vel en slik flertydighet, en slik åpenhet for fortolkningsmuligheter, også ett av få kvalitetskriterier de lærde enes om.
I sin gjennomgang av årets nominerte synes Straume å etterlyse mer underholdning. Hun spør: “Er barnelitteraturen blitt så sofistikert at det ikke er plass til underholdning?” Et motspørsmål: Er kritikerne blitt så ensporede i jakten på eksistensielt alvor at de har misten evnen til å bli underholdt?
Brune!
Og dagen etter ble det kunngjort: Det var forfatteren Håkon Øvreås og illustratøren Øyvind Torseter som vant. Brune er definitivt underholdende – det synes Straume også. Den handler om Rune som nettopp har mistet sin bestefar, og som blir plaget av tre større gutter mens han bygger hytte med vennen Atle. Rune tusker til seg et spann brunnmaling fra bestefarens garasje. Når natten kommer, forvandler han seg til superhelten Brune. Brunes egenskap er å male ting brunt, noe som rammer de store guttenes sykler. Etter hvert kommer flere superhelter til: Atle blir til Svartle, som maler ting svart; klassevenninnen Åse blir til Blåse, som maler ting blått. På sine nattlige tokter møter Rune den nyss avdøde bestefaren som gir ham råd og vink, og slik får Rune anledning til å ta sin egen, hemmelige avskjed. I sin anmeldelse på Barnebokkritikk kalte Ulla Rhedin Brune en psykologisk finstemt og nærmest farseaktig humoristisk barnefortelling.
Vel fortjent. Gratulerer!
