Tittel: En liten prinsesse
Tekst: Frances Hodgson Burnett
Oversetter: Torstein Bugge Høverstad
Forlag: Transit forlag
Årstall: 2010
Antall sider: 219

ISBN: 978-82-7596-128-8

En liten prinsesse

KLASSE, DANNELSE OG HJERTETS DANNELSE

Liten rikmannsdatter mister far, blir fattig, beholder verdigheten, og blir rik igjen. Dette er en klassiker fra 1904, som både er inderlig farget av sin tid, og som på sett og vis har tålt tidens tenner. Lykken er å bli gjenkjent og gjenfunnet som prinsesse; men det er en større lykke å oppføre seg som sin indre prinsesse, uavhengig av ytre forhold. Noblesse obligé, og sinnets adelskap forplikter også.

Burnetts tredje beste
Den britisk-amerikanske forfatteren Frances Hodgson Burnett (1849-1924) huskes i dag for Den hemmelige hagen (1911) og Lille lord Fauntleroy (1886).Den hemmelige hagen er en av mine favoritter, og som bibliotekar har jeg med stort hell lånt den ut både til barn, ungdom, voksne og pensjonister. Begge disse bøkene/historiene handler på et nivå om intuitiv godhet som overvinner fortrengte følelser og tilstivnet britisk overklasse.

En liten prinsesse (1904) er Burnetts tredje best kjente bok. Også den har blitt filmet, senest i 1995. Sist gang boken ble utgitt på norsk var i 1952. En kortere versjon av romanen utkom allerede i 1888, og ble oversatt til norsk allerede i 1892 som Prinsesse Sara. Det er med andre ord lenge siden sist, og Transit forlag fortjener honnør for initiativet. Og det er forresten snart seks år siden jeg i en artikkel her på Barnebokkritikk etterlyste en nyutgave, som et alternativ til alle guttebøkene som dominerte klassikerseriene.

Imperietid: India, London og en pikeskole
Når romanen starter er Sara Crewe sju år gammel, og plasseres på en pensjonatskole i London av sin far, som har store forretninger gående langt borte i India. Han gir beskjed om at Sara skal behandles meget godt, og betaler for det. Vår heltinne bevarer sitt varme hjerte, gode hode og andre sympatiske egenskaper i en velstand hvor andre barn ville ha blitt bortskjemte og overlegne, og til tross for sur motvilje fra den biske rektoren frøken Minchin. Det er den allvitende fortelleren som lar oss få kjennskap til rektors motvilje, vi kan anta at solskinnsbarnet Sara ikke merker misstemningen.

På Saras elleveårsdag får skolen beskjed om at faren har dødd i India, ruinert. Rektor handler raskt, og omplasserer Sara fra oppvartet stjerneelev til hundset tjenestepike med usselt loftsværelse. Da har det gått en tredjedel av boka. Resten av boka utbroderer Saras nye, deklasserte liv, og hvordan hun takler motgang. Samtidig får vi lesere vite at en rik indisk mann er på leting over hele Europa etter datteren til sin avdøde britiske kompanjong, for å gi henne sin rettmessige del av forretningssuksessen. Det er god dramatisk nerve i de parallelle historienes forløp. Det ender selvsagt lykkelig med at de møtes.

For god til å være sann
Sara Crewe er flink, snill og rettsindig. Hun er et universaltalent fra forfatterens hånd. Boka har et tydelig og solid uttrykk dannelsesideal. Burnett vil vise at Saras gode egenskaper ikke skyldes velstand, men at de gode egenskapene faktisk blomstrer opp i motgang: Hennes godhet, kreative forestillingsevne og nestekjærlighet bærer henne gjennom motgang. Men det er selvsagt også et eventyr med eventyrets sentralfigur; en ikkerealistisk fortelling hvor det ene barnet – hovedpersonen – står i sentrum for mange menneskers strev.

En politisk tekst?
Det finnes en politisk lesemåte av boka. Boka er skrevet i en tid da klasseskillene i England var betydelige, og uroen for en oppstand i arbeidsklassen må ha vært økende. Burnetts gjengivelse av fattigdom og klasseskiller virker troverdig, men hennes løsning på fattigdommen er naiv eller fraværende. Lest kritisk kan man lett oppfatte En liten prinsesse som en tekst som både opprettholder og ufarliggjør klasseskillene: Det er mulig å heve seg over fattigdom med barnhjertighet og ved drømmenes kraft. Og fattigdommen trenger ikke være farlig, så lenge underklassen blir tatt vare på av en godhjertet overklasse.

Vi kan finne det samme budskapet om velgjørenhet som sosialt program i Lille lord Fauntleroy, og indirekte kan vi tolke det som at en godhjertet overklasse blir et gyldig alternativ til sosiale reformer. Men jeg har ingen grunn til å tro at F.H. Burnett var spesielt politisk reaksjonær, vi kan vel heller anta at hun reflekterer vanlige forestillinger i sin samtid.

Poengtert etterord
Leif Høghaugs etterord til romanen er poengtert og interessant: han minner om at Sara er skildret mer som et ideal enn som et troverdig barn, og mener at det går inn til kjernen av Burnetts litterære prosjekt: å la imaginasjonen være den romantiske skaperkraften som forandrer verden. Høghaug mener at drømmefabrikkens konge, Walt Disney, må ha lært av Burnett.

Torstein Bugge Høverstads oversettelse er god, slik man kan vente fra ham. Han oversetter arbeiderklassens cockneyreplikker til vikamål, slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Mat for tanker, drømmer – og idealer
Den reflekterte leseren vil finne mye både på og mellom linjene i denne historien fra Victoriatidens London. Jeg tror at den også har fine kvaliteter for den som ønsker å leve seg inn en dramatisk historie fra gamle dager. Det er ei sterk og solid skillingsvise med appell til følelser og sympatier.

Og midt oppe i all refleksjon om klasseidealer, samfunnsbilde og idealiserte personer, så er vel mange av oss tross alt enige om at de idealene Sara representerer fremdeles er verdier som vi gjerne gir videre gjennom høytlesning og bokanbefalinger: holde motet oppe, vise omtanke, ha integritet og behandle høy og lav like godt.



Kommentarer