En løvetanndrøm

Fra teori til egen praksis

Forfatterduoen Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestad har i flere sammenhenger profilert seg som engasjerte aktører både i forbindelse med formidling av barnelitteratur og i arbeidet med å presentere norsk bildebokillustratører. Begge har også sittet i styret for Ord & Bilde, et faglig nettverk som ønsker å fremme gode bildebøker i Norge. Når de to nå, sammen med illustratør og grafisk designer Silje Granhaug, gir ut en bildebok, er det også interessant å undersøke hvordan boken forholder seg til en tidligere uttalt estetikk. Er den eksperimenterende både i verbal- og bildespråk, har verbalteksten dobbel bunn og er bildet mangetydig og kunstnerisk gjennomarbeidet?

Blomsten i bokens tittel har en nesten ikonisk plass i den norske barnekulturen. Ikke minst var Alf Prøysen med å gi blomsten status med sangen ”Den første løvetann”. I Prøysens tekst knyttes det også et analogisk vennskapsbånd mellom det lille barnet og den pjuskete blomsten – begge to har gult og bustete hår. Løvetannens styrke og stahet og dens evne til å klare seg i motgang gjenspeiles også i betegnelsen ”løvetannbarn”. Når løvetannens drøm nå formidles i ord og bilder, er det altså ikke en hvilken som helst barnelitterær blomst man gir seg i kast med.

Silje Granhaug, som blant annet har illustrert barnebøkene Freddrik (1999) og Herr Khabel og gravemaskinen” (1996) av Walter Vik (pseudonym) – også disse utgitt på Cappelen, gir alt på forsiden sin versjon av bokens løvetann. Etter oppsynet på forside å dømme dreier det seg om en ganske giret og våryr løvetann. Det gule bustehuet stråler som en sol, blomsten har øynene ”på stilker” og en stor, rødmalt livsbejaende munn. Også tittelen er satt i rødt.

Forsatsen er preget av et verdensromliknende bilde der man skimter jordkloden og i rommet svirrer seks-syv løvetannfrø. På de neste sidene kan man legge merke til hvordan frøet faller til jorden og til slutt blir en blomst i en collagepreget landlig åker omgitt av kyr, fjell og norsk byggeskikk.

Verbalteksten er et langt fortellende dikt som innledningsvis, før drømmen starter for alvor, følger et nesten fast strofemønster med enderim og fire verselinjer. Diktets utvalgte løvetann får vinger og både den og teksten tar av i ”sus og i rus”. Reisen eller flyturen fører løvetannen til tre eventyrliknende møter: først med den slue og sinte spinkeltyven, så med den gretne buskfilignomen og til slutt med snøffelrøveren som kan sette hjerter i brann og få en til å sette alt over styr. Etter det lykkelige siste møtet, settes også teksten over styr både i den grafiske utformingen og det poetiske uttrykket:

Og de snøfler

og drøfler
og nøfler

og trøfler

og tøfler
og søfler

og vøfler

så ofte og lenge de kan.

Bildene i boken dekker hele oppslaget og verbalteksten er trykt med relativt liten skrift som regel i bildets ytterkant. Dette gjør boken svært visuell, men den visuelle villskapen som preger bildene har en fellesnevner i tekstens klanglige mylder. Foruten enderim er verbalteksten rik på klanger og ukjente ord. Sannsynligvis er det her Kaldestad tydeligst setter sitt preg på teksten og kanskje også redder den fra et litt for overivrig og rimpresset uttrykk.

Det eksperimentelle ved boken En løvetanndrøm har, når det gjelder verbalspråket, først og fremst med dens lydlige poetiske uttrykk å gjøre og boken vil absolutt tjene på å bli lest høyt for de 5-7-åringene forlaget ser som målgruppen. Drømmeteksten åpner for flere leserinnganger, men selv om bildene i et kunstnerisk gjennomarbeidet uttrykk forsøker å formidle det voldsomme og surrealistiske i drømmen, er det, etter denne leserens mening, vanskelig å engasjere seg i dem sammen med teksten.