En morder iblant oss

Jeg har alltid vært ganske treg av meg, så det tok i alle fall et par dager før jeg skjønte hva barna i huset holdt på med da de lekte «amangas». Det som først hørtes ut som en eksotisk kulturimport (Amigos? Manga?), viste seg å være den analoge versjonen av onlinespillet Among Us som i den grad ble en farsott tidlig i pandemien at den ble nevnt hos de beste mammabloggerne.

Om du, som jeg, har bodd under en stein siden Norge ble stengt ned: I Among Us må besetningen på et romskip finne ut hvem av dem som er et morderisk romvesen før tiden renner ut.

Det er uvisst om Sigbjørn Lilleeng har hatt spillet i tankene mens han lagde tegneserien Inntrenger, hvor besetningen på et romskip må finne ut av hvem av dem som er et morderisk romvesen før tiden renner ut.

Det er helt naturlig om Lilleeng ikke tenkte på onlinespill under arbeidet. Å skulle avsløre en morder i ens midte er tross alt kjent fra selskapsspill som Mafia (spilt overalt fra barnehager til teambuildingseminarer), for ikke å snakke om mye god krimlitteratur fra de siste hundre årene.

I tillegg er Inntrenger basert på et tv-manuskript av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som sammen gjorde mye nybrottsarbeid innen norsk science fiction (eller fabelprosa, som de kalte det) på 1970-tallet.

Følger originalen

Spørsmålet er hvor godt historien står seg i dag, noen-og-førti år etter at NRK sendte TV-serien i tre deler. Det korte svaret er: ikke veldig godt.

Med få unntak har Lilleeng lagt seg tett opp til det originale manuset. Dette gjør at han ikke kan kommentere på de litt daterte problemstillingene knyttet til mennesker, roboter og økologi. Han kan heller ikke oppdatere historien ut fra våre nye, moderne bekymringer om for eksempel kunstig intelligens.

Mens TV-serien til NRK nærmest fungerer som en tidskapsel for 1970-tallets håp og frykt for fremtiden (for ikke å snakke om den eneste science-fiction serien jeg har sett hvor folk sier «nu» og «efter»), blir Inntrenger en ikke helt vellykket hybrid av en gammel historie i en ny innpakning.

Det er synd, for Lilleeng er i en helt egen klasse når det gjelder science fiction-tegneserier i Norge. Etter en brakdebut med oppvekstskildringen Nebelgrad Blues i 2005, kom sci-fi-utgivelsene Generator (2012), Mellom planeter (2016), og første bind i den lengre serien FNRZ,(2018).

Han har en tung strek med mye skraveringer og detaljer som egner seg veldig godt for den typen dystopiske fremtidssamfunn han gjerne skildrer. Selv besetningen om bord på Marco Polo i Inntrenger har en ubestemmelig eim av en tilbakelagt verdenskrig over seg, på tross av at de bare har vært på et rutineoppdrag.

Hikk i handlingen

Med andre ord ser Inntrenger fantastisk ut. Lilleeng gjorde et poeng av å ikke se TV-serien, men bare forholde seg til manuset mens han laget boken. Dette gjør at figurene og romskipet er inspirert tegnet opp, uten nikk til 70-tallsestetikk. Han kunne nok likevel spart seg litt hodebry. I boken blir det for eksempel nærmest komisk når besetningen diskuterer hvordan et menneske er kjørt gjennom en avfallskvern på størrelse med et vanlig kjøkkensluk – på NRK er avfallskverna et større hull på veggen.

Et annet problem kommer i en av få scener som ikke er med i TV-serien, hvor et svært dramatisk angrep på en av besetningen aldri blir forklart, og hvor Lilleeng bløffer seg ut av situasjonen med en avledning for så å ikke vende tilbake til hendelsen igjen.

Ikke det beste utgangspunktet

Når Inntrenger ikke fungerer er det fordi også det originale manuset gjør det for lett for seg. Selv ikke de ukuelige fremtidsoptimistene bak 1960-tallets Star Trek-serie tenkte det var en god idé å sende et romskip til ukjente steder med et mannskap uten klar kommandostruktur. Og det at morder-roboten til slutt avslører seg fordi den ikke er programmert for å ha sex på et offentlig sted, er så syttitalls at det ringer i ørene.

Inntrenger er et merkelig prosjekt, og en unødvendig avstikker for en serieskaper som virkelig har funnet driven med den prisbelønte FNRZ.