En ny norrøn mytologi?

Dagens unge serveres amerikaniserte underholdningsversjoner av den norrøne forestillingsverden. For mange blir det første møtet med norrøn mytologi formidlet gjennom fantasylitteratur, Marvel Comics og Hollywood.

I fjor høst utkom K. L. Armstrong og M. A. Marrs Lokes ulver på norsk. Boken er den første i en fantasy-serie for unge kalt Blackwell-krøniken, og nummer to – Odins ravner – er underveis. Handlingen tar utgangspunkt i småbyen Blackwell i Sør-Dakota, en vanlig amerikansk småby befolket av vanlige amerikanere med vanlige amerikanske drømmer og bekymringer. Bortsett fra alt det uvanlige: Innbyggerne er etterkommere av de norrøne gudene Tor og Loke, og fullstendig klar over at de er det. Mens familien Thorsen opprettholder lov og orden, har familien Brekke vanskeligheter med å styre unna trøbbel.

Blackwell er faktisk langt fra vanlig. I denne småbyen, der innbyggerne har norsk-åsgardske aner, dyrkes hedenske tradisjoner i en omgang med historien som minner om Monty Python og med en lukkethet som virker sekterisk. Det er en snurrig liten kult. Et skjoldbekledt vikingskip utgjør byens ”fortidsminne”, og det avholdes møter på Tinget der fremtiden leses ut av gamle runer mens man spiser rakfisk og drikker mjød. Samfunnet er likevel ikke helt forbigått av impulser utenfra; vi får vite at Matt, det siste skuddet på Thorsen-stammen, ønsker seg iPod touch og crossykkel. Forestillingene om det norrøne som kommer til uttrykk i Lokes ulver kunne ha vært en slem parodi på norsk-amerikaneres markering av sin ”egentlige” kulturelle tilhørighet. Uten glimtet i øyet blir parodien heller ufrivillig.

Lokes ulver er selvfølgelig full av action. Selv om Blackwell-innbyggernes overnaturlige evner er blitt utvannet med generasjonene, bærer familiene fortsatt på en byrde av kosmiske dimensjoner. Økt hyppighet av naturkatastrofer og den aktuelle miljøtrusselen blir oppfattet som overbevisende tegn på at et nytt Ragnarok nærmer seg, slik det er forutbestemt. Den temperamentsfulle 13-åringen Matt, Tors yngste etterkommer, utpekes til å lede an i det endelige slaget. Jeg vil ikke røpe mer enn at forfatterne tar seg en og annen kunstnerisk frihet overfor materialet de bygger på.

Blackwell-krøniken spiller på de samme strengene som Rick Riordans serie om Percy Jackson, men henter ingrediensene fra det norrøne fremfor det greske panteon. Interessen for det norrøne – både mytologien og kulturen for øvrig – har lenge vært på stigende kurs i flere land. Tor gjorde opptreden i Marvels tegneserieunivers allerede i 1962, og blockbusterne Thor (2011) og The Avengers (2012) brakte superheltutgaven av æsene ut til et stort publikum. Bare i løpet av premiereuken hadde The Avengers flere seere enn den eldre og den yngre Edda sammenlagt har hatt lesere. Tipper jeg. Og i lys av den Hollywood- og fantasydrevne fornyelsen/forfalskningen av norrøn mytologi, kan man lure på hva slags bilde av det norrøne som fester seg hos unge i dag. Vil neste generasjon vokse opp med en ny norrøn mytologi, preget av Marvel Comics og fantasylitteratur?

 

Historieløshet

Rebecca Mead, spaltist i The New Yorker, luftet i oktober i fjor det hun omtalte som Percy Jackson-problemet. Hun gir bokserien honnør for at den har skapt enorm interesse for gresk mytologi blant unge lesere, men nærer samtidig en viss bekymring for at Riordans versjon blir for toneangivende. Bøkene er skrevet i et slentrende ungdomsspråk som treffer rett på målgruppen og mer eller mindre utelukker voksne lesere. Stilen er simpelthen irriterende. Når formen i den grad tilstreber tilgjengelighet og underholdningsverdi, ender innholdet med å ligne alt annet som gjør det samme. Mead mener at den lett fordøyelige doseringen ikke nødvendigvis blir noe springbrett til mer høyverdige kilder. Snarere skaper den etterspørsel etter mer underholdning.

For noen er det nok slik at de populærkulturelle fremstillingene baner veien for de klassiske. Populariseringen vekker en interesse som enkelte vil forfølge helt tilbake til kildene. Men det gjelder et fåtall. Mead gjør muligens rett i å anta at Percy Jackson vil forbli selve kilden til gresk mytologi for flere unge lesere. Opplagstall på mange millioner taler for seg. Og det Mead kaller Percy Jackson-problemet, kan opplagt overføres til spørsmålet om den nye norrøne mytologien.

Med de amerikaniserte variantene av norrøn mytologi tror jeg at den karakteristiske historieløsheten til syvende og sist kan svekke forutsetningene for å forstå det norrøne universet i en historisk sammenheng. Myter og fortellinger om guder har en gang vært del av en meningsfull verdensanskuelse. Problemet er kanskje ikke at fremstillingen av norrøn mytologi avviker fra kildene på faktanivå, men at den ”moderniserte” bruken fullstendig kutter båndene til den betydningssammenhengen gudene inngikk i. Ta The Avengers som eksempel. Her later det til at Åsgard er en planet. Tor og Loke er temmelig endimensjonale karakterer: helt og skurk, god og ond. Loke åpner en slags portal slik at en høyteknologisk hær av romvesener kan innta jorden. Tor ankommer i et forsøk på å få Loke med seg hjem, men ender i stedet med å kjempe side om side med Hulken, Captain America og Iron Man for å redde menneskeheten fra invasjonsmakten.

The Avengers ber ikke akkurat om å bli tatt på alvor. Jeg synes den er morsom; jeg lot meg underholde. Det er vanskelig å fokusere noen kritikk mot et isolert tilfelle som dette all den tid kritikken samtidig ville angå hele underholdningsindustrien. Har Marvel og Hollywood et ansvar overfor opprinnelige kilder? Neppe. Opprinnelige nedskrivninger var dessuten også fortolkninger og kreative utlegninger, farget av tid og omstendigheter. Det er ingen grov krenkelse å løsrive elementer fra et diktverk og dikte videre på dem, selv om man dermed skulle tråkke noen på tærne. Vi kan for så vidt se hele fenomenet som en fornyelse tilpasset samtiden, der omdannelsen av æser til superhelter byr på en salgbar hybridform av gammelt og nytt, klassisk og moderne.

Eller kanskje er det nettopp hele underholdningsindustrien vi må kritisere. Lokes ulver er symptomatisk for en litteratur som er blitt dummere ved å etterligne filmmediets underholdningsgrep. Forståelig nok er Rebecca Mead motvillig til å tilslutte seg argumentet om at lesing generelt er bra, uavhengig av innholdet. Noe er dårlig. Noe kan til og med være skadelig. Det handler ikke om å slå et slag for sensur eller bokbål. Snarere kan vi spørre om det ikke likevel burde hvile et særlig ansvar på akkurat de som appellerer bredt: et ansvar for ikke å lage fortegnede fremstillinger når man øser av historiske kilder, også når resultatet presenteres som fiksjon.