En ny ridder entrer arenaen

I 2021 kom den første boka om de to små ridderne som skulle til Dragens hule for å redde prinsessen. Ridder Bang og ridder Rosenbusk var motvillige til oppdraget på alle måter. Ikke var de interessert i prinsesser og ikke var de spesielt modige eller kompetente når det gjaldt redningsaksjoner. Det viste seg jo også at den tøffe prinsessen ikke hadde behov for å reddes. Hun ville bare dyrke et mer hardcore image på middelalder-disko. I årets oppfølger, Ridderne tar gull, tildeles prinsessen en mer fremtredende og aktiv rolle i handlingen. Hun er oppgradert fra å bare være «prinsessen» til å personifiseres med det fjonge navnet Begonia. På coveret er hun sentralt plassert, ridende og med sverdet klart til kamp, mens i hvert fall en av de små ridderne på sin side ser ut som han har akutt behov for å bli reddet av noen. Når tittelen er Ridderne tar gull, kan det altså se ut som prinsesse Begonia denne gangen er inkludert i riddergjengen.

Jenter ingen adgang?

Eller kanskje ikke. Åpningsscenen presenterer fortellingens konflikt. Begonia vil delta i den store ridderturneringen i Klampenborg, men Kongen sier at det er for farlig og dessuten er det ikke for jenter. I smug tvinger likevel prinsessen de to ridderne til å trene med henne og å skaffe hjelm og rustning. Dette utstyret viser seg imidlertid å være ubrukelig, og prinsessen gir tilsynelatende opp turneringsplanene. Konkurransen går oppsiktsvekkende dårlig for teamet til Kongen. På et tidspunkt leder Klampenborg, med den sleipe hertug Valdemar i spissen, 187-4. Men så kommer siste øvelse, og en ny, hemmelig ridder med en rustning ingen har sett maken til, entrer scenen.

Snirklete dramaturgi

Bjørn Rørviks tekster er ofte fulle av rare innfall og avstikkere. Å lese bøkene hans er litt som å gå med en ivrig hund i bånd som vekselvis stopper opp og snuser på hver millimeter av et lite område, for så å rase videre og legge under seg store avstander på kort tid. Et forsøk på å oppsummere handlingen av Ridderne tar gull på en komprimert måte er derfor ikke lett. Leseren følger ridderne inn på lageret der de skal finne en rustning til Begonia og får samtidig en full utredning om lagersjefens skjemavelde og hvordan man kan ende opp med en tepose i stedet for en strømpebukse hvis man ikke fyller ut riktig rubrikk. Slike små tøysete nåtidsdetaljer er det flere av. Som at den mest fryktinngytende fyren på motstandernes lag heter Bassefar og har så store føtter at han må bruke crocs i turneringen.

En fortellerrytme i rykk og napp kan være gøy og overraskende. Likevel blir teksten litt fortung. Det drives innfløkt byttehandel der ridderne skal trene prinsessen mot at hun fjerner dem fra listen over utøvere i de farlige ridderøvelsene, mens selve turneringen, som man jo kunne forventet skulle være et dramatisk høydepunkt, vies på sin side bare noen få setninger. Det konkluderes effektivt med at den «(…) går selvfølgelig akkurat som den pleier.»

Middelalder-Sci-Fi og hester på speed

Den første boka om de to små ridderne var illustrert av Alice Lima de Faria. Denne gangen er det Camilla Kuhn som har overtatt som illustratør. Hun har beholdt den gjennomgående fargebruken fra forrige utgivelse og slik skapes en kontinuitet ved at ridderuniverset fortsatt er gjennomgående rosa, grått og sjøgrønt. Der Lima de Faria operer med store heldekkende fargeflater, har Kuhn en mer rufsete strek som kler denne elleville historien godt. Ridderne er fortsatt passe puslete, prinsessen er et råskinn i rosa, for ikke å snakke om hertug Valdemar, en sleiping som nesten bare er nese og stor lilla fløyelslue à la trubadur. Når Bjørn Rørvik finner opp den mannevonde hesten med det fantastiske navnet Brøskejarlen, har Camilla Kuhn tegnet fram en brølende hest som ser ut som den går på anabole steroider. Kuhns evne til å supplere verbalteksten med egne absurditeter svikter ikke denne gangen heller: små nåtidsmarkører i bildene via ukeblader der det fristes med stor hjelmtest, mens forsideridderen er sitert med uttalelsen «Jeg trodde jeg skulle svime av», eller riddere som koser seg med burger og pommes frites mellom slagene. Dette skaper en eklektisk epokemiks, som topper seg med prinsessens rustning. I verbalteksten omtales den bare som «veldig rar», mens illustrasjonene avslører at dette er en Star Wars-klone-inspirert kreasjon midt i tjukkeste middelalderen. Og nettopp det blir viktig i den helt koko avslutningen på ridderturneringen.

Jenter adgang likevel (spoiler alert)

For det er jo selvsagt prinsessen som redder dagen som «den hemmelige ridderen» i det siste umulige oppdraget. Her introduseres en hittil ukjent øvelse, nemlig å motstå kraften fra verdens største magnet, noe som jo er vanskelig når kampantrekket er rustning. Rosenbusk er en av flere uheldige riddere som må gi tapt for magnetismen. Bare Bassefar med crocsene klarer å stå imot det kraftige magnetfeltet. Helt til en mystisk futuristisk ridder dukker opp. Med en rustning som ikke er laget av metall kan hun stoppe bare en centimeter fra magneten og sikre laget sitt 10.000 poeng! Dermed må Kongen gjøre helomvending. Når datteren Begonia sikrer seieren for hjemmelaget, er hans tidligere tese om at jenter ikke kan delta i ridderturneringer plutselig helt utdatert. I To små riddere ble tradisjonelle kjønnsrollemønstre snudd på hodet gjennom riddere som var mer opptatt av sko og sminke enn av arkaiske macho-idealer. I Ridderne tar gull fremheves Begonias personlige egnethet som ridder når hun går Rosenbusk og Bang en høy gang i bueskyting og temming av skumle hester. Det er jo ikke en revolusjonerende idé i dagens barnelitteratur. For å parafrasere prinsessen: «Skulle tro vi levde i middelalderen!». Det er likevel en gøyal og tøysete middelalder vel verdt et besøk.