Tittel: Fjellet med de tre grottene
Tekst: Per Olov Enquist
: Inga E. Bruskeland
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2003
Antall sider: 88

En ordinær bok fra en ekstraordinær forfatter

Per Olov Enquist er kanskje Sveriges største nålevende forfatter. Siden 1960-tallet har han skrevet et stort antall bøker av verdenslitterært format, det er få som kan måle seg med ham når det gjelder litteraturpriser og anerkjennelse fra kritikere, og han har til og med evnet å nå ut til et stort nasjonalt og internasjonalt publikum. I en alder av 68 år debuterer nå Enquist som barnebokforfatter med romanen Fjellet med de tre grottene, og det er da nærliggende å spørre om hva en slik litterær gigant kan tilføre barnelitteraturen. Dessverre er det ikke så veldig mye. Fjellet med de tre grotteneer en på alle måter velskrevet, men høyst ordinær barnebok fra en ellers så ekstraordinær forfatter.

Fortapt i villmarken
Handlingen i Fjellet med de tre grottene er relativt enkel. Seks år gamle Mina har gjentatte mareritt om en stor krokodille som biter henne i baken, og for å hjelpe henne å overvinne angsten tar morfar henne med til hytta for å dra på ekspedisjon til fjellet med de tre grottene. Med på ekspedisjonen blir også Minas søster Moa og deres to søskenbarn Cecilia og Marcus. Ekspedisjonen blir imidlertid langt mer dramatisk enn morfar hadde tenkt seg, og de støter på både ulv, bjørn og to tyskere på ulovlig rovdyrjakt. Men den store katastrofen inntrer når morfar, som er alene med de fire små barna, faller og brekker beinet langt oppå fjellet. Cecilia, som er den eldste, må da gå alene den lange veien tilbake til sivilisasjonen for å hente hjelp, mens resten av ekspedisjonen søker ly for kulden og regnet i et ulvehi.

Gjenbruk av gamle mønstre
Det er med andre ord en lite original historie Enquist har å fortelle i Fjellet med de tre grottene. Historier om mennesker som modnes, overvinner angst og ikke minst knyttes sammen når de kjemper for å overleve i villmarka, er så alminnelige i barnelitteraturen at det nærmest har blitt en klisjé. I Norge har Leif Hamre skrevet et utall variasjoner over dette motivet, og Fjellet med de tre grottene framstår faktisk i både komposisjon, tematikk og enkelscener som en – litt kjedeligere – utgave av Hamres klassiker Otter tre to kaller. Det er nok først og fremst denne uoriginale historien som gjør Fjellet med de tre grottene til en liten skuffelse for en svoren Enquist-tilhenger. Enquists styrke som forfatter har alltid vært evnen til å skape forunderlige historier, og til å anlegge et uvant perspektiv på kjent stoff. I Fjellet med de tre grottene gjør han ingen av delene, men bare traderer et av barnelitteraturens vanligste motiver.

Dokumentarisme
På den annen side er Enquist en så dyktig litterær håndverker at Fjellet med de tre grottene aldri blir noen dårlig bok, og det er spesielt morsomt å se hans dokumentariske form brukt i en barnelitterær sammenheng. I selve fortellingen er både personer og steder anonymisert og framstilt på slik måte at de like godt kunne vært ren fiksjon: Ingen personer omtales med etternavn, morfaren heter aldri noe annet enn ”morfar”, og redningsarbeiderne og de tyske jegerne forblir navnløse. Ved hjelp av noen enkle grep klarer Enquist likevel å få leseren til å oppfatte dette som en helt sann historie. For eksempel bruker han den innledende dedikasjonen, som vi vanligvis ikke leser som fiksjon, til å identifisere bokas sentrale aktører og steder: ”Til Cecilia Enquist, Marcus Enquist, Mina Gilbertsson og Moa Gilbertsson, som var med, og holdt ut, samt til Fylkessykehuset i Karlstad, Värmlands redningstjeneste og politiet i Arvika” (s. 4). Han lar også leseren identifisere morfaren med Enquist selv ved å omtale ham som forfatter og fylle replikkene hans med mer eller mindre skjulte referanser til tidligere Enquist-bøker. Dokumentarismeformen er som alltid effektiv, og den lar Enquist fritt benytte skjønnlitterære former samtidig som leserne føler at de er vitne til noe autentisk.

En koselig bok
Per Olov Enquists forvandling til barnebokforfatter har åpenbart ikke vært en smertefri prosess. Han har riktignok klart å beholde sine elegante fortellertekniske grep, men han har oppgitt mye av det øvrige som utmerker ham som forfatter, kanskje i et forsøk på å tilpasse seg et publikum og en litteraturform han ikke kjenner så godt. At han velger å tradere den tradisjonelle fortapt-i-villmarken-historien er ett tegn på dette. Et annet er den påfallende mangelen på alvor og blikk for livets skremmende sider, som ellers er Enquists varemerke. Til tross for den dramatiske handlingen blirFjellet med de tre grottende aldri særlig spennende eller skummel; til det er det altfor mye kosing med søte dyr og godterispising. Behandlingen av bokas sentrale tema, Minas angst, er også overraskende overfladisk og enkel. Enquist går aldri inn på hvor angsten kommer fra eller hvordan den arter seg ut over drømmen om krokodillen. Det kan virke som om Enquist mener at barnelitteratur først og fremst skal være koselig, og i så fall har han lykkes med Fjellet med tre grottene. Men ut over en koselig lesestund har ikke denne boka så mye å by på, dessverre.



Skrevet av:
Kommentarer