En overdådig gryte!

Barne- og ungdomslitteraturen er som kokekunsten: Ingrediensene er ofte temmelig forutsigelige, den eventuelle kunsten ligger i hvordan de er kombineret, dosert og krydret. Forskjellen mellom det smakløse og det bermekelsesverdige er stor, og mange bøker minner aller mest om familiens sunne og næringsrike tirsdagsmiddag.

Tania Kjeldsets Kanskje kommer aldri prøver seg på det overdådige. Her virker ingrediensene nesten for mange og en del av dem i overkant problematiske: skilsmisse, tapt venn, ekkel lærer, fjern far, ensomhet, løgn, skulking. Andre ingredienser kan vippe over i andre ytterlighet: en snill og omsorgsfull onkel, en mobbete bølle som blir snill, en klok flaskesamler, vennskap med den nye og tøffeste jenta på skolen og dessuten et bemerkelsesverdig jazztalent på kornett. Det er neste så en kan tro at Tania Kjeldset har gitt seg selv den oppgave å koke en mest mulig enhetlig fortelling med så mange av barnebokingredienser som overhodet mulig. Og ser en nærmere på historien om den besværlige høsten da Teddy begynner i sjuende klasse og alt det vante blir snudd på hodet, henger det faktisk i hop. Grunnmotivet i fortellingen er tap og forandringer, vennskap og evnen til å si tydelig ifra og forsvare seg.

Om småbarnebokas mest gjentatte grunnmotiv er mønsteret hjemme–borte–hjemme, er komediemønsteret (lykke)–ulykke–lykke et utbredt grunnmotiv i fortellinger for de litt større. Og som allerede antydet: Teddy har problemer og er ulykkelig så det holder. Lenge virker han litt tuslete og uten ressurser til å løse problemene som hoper seg opp. Snarere vikler han seg dypere ned i dem, med løgn og dokumentforfalskning, skulking og taushet. For han er et typisk mannefrø av den stillfarne typen som vet å holde maska. Ikke kan han snakke med moren, som så vidt har begynt å komme seg etter skilsmissen. Vennen hans har sviktet ham til fordel for en som er bedre i gym og har høyere status i klassen. Han blir så dårlig behandlet av den nye klasselæreren at han begynner å skulke. Faren er bare fjern og uinteressert. Vendepunktet inntreffer da Agnes, den tøffe, nye jenta på skolen, begynner å vie ham oppmerksomhet, og de etter hvert blir venner. Og når Agnes-magien har fått virke en stund, kommer verden på rett kjøl igjen. Problemene kommer opp i dagen og kan løses. Moren viser seg å være tøffere enn han trodde og i stand til å sette den nye klasselæreren på plass. Eksempelets makt er så stor at også Teddy lærer seg å si ifra. Den bøllete, mobbete eleven viser seg å ikke være så tøff likevel. Den snille, omsorgsfulle onkelen og kornetten er billetten inn i verden hvor han kan finne kameratskap, musikkglede, status og – ikke minst – drag på jentene.

Kanskje er grunnen til at fortellingen trengte såmange ingredienser, at det tross alt i dette hverdagsrealistiske universet ikke skal være slik at alle problemer fordufter med den rosenrøde slutten. Vennskapet mellom Agnes og Teddy kan utvikle seg fordi heller ikke Agnes er uten problemer. Det er bare fordi Teddy ser ut til å ha lært seg å snakke tydelig og stille klare krav, at det kan være et slags håp for Teddys fjerne og uinteresserte far. Han kommer neppe til å få sans for jazz noen gang, men kanskje stiller han opp på en av Teddys konserter. Det er ikke sjanse for at moren og faren noen gang skal finne sammen igjen, og det er usannsynlig at Teddy noen gang skal finne sammen med sin tapte barndomsvenn igjen. Tap kan være varige og en forandringen er bare et stadium før den neste forandringen.

Tania Kjeldset har skrevet en sympatisk hverdagskomedie, og hun viser sin erfaring og dyktighet som forfatter når hun klarer å integrere og balansere de mange ingrediensene som hun har kokt sammen. Hun gjør et klokt valg når hun begrenser eksperimenteringen til denne overdådigheten, og for øvrig er ganske tradisjonell både i formen og språkføringen. Slik blir gryten smakfull og innbydende!