En pingles dagbok 1, 2 og 3

Jeff Kinney
En pingles dagbok 1
Gyldendal 2009
223 sider
Originaltittel: Diary of a Wimpy Kid
Oversatt av Isak Rogde
ISBN: 978 82 05 393462

Jeff Kinney
En pingles dagbok 2. Rodrick ruler
Gyldendal 2010
223 sider
Originaltittel: Diary of a Wimpy Kid. Rodrick Rules
Oversatt av Isak Rogde
ISBN: 978 82 05 39709 5

Jeff Kinney
En pingles dagbok 3. Siste stikk
Gyldendal 2010
223 sider
Originaltittel: Diary of a Wimpy Kid. The Last Straw
Oversatt av Hege Mehren
ISBN: 978 82 05 39710 1

UKLØNETE OM KLØNETE GUTT

Noen hevder gutter vil ha bøker med sex, action, spenning og humor. Jeff Kinneys pingledagbøker handler om en helt ordinær ungdomsskoleelevs hverdag. Kanskje er det derfor så mange vil lese bøkene, også gutter.

I 2005 ble det lagt fram en stor rapport om norske ungdommers skrivekompetanse basert på en omfattende undersøkelse av eksamenstekstene til 10.klasseelever i norskfaget i perioden 1998-2001. Rapporten, også kalt KAL-rapporten (Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig), viste blant annet at gutter var dårligere skrivere enn jenter fordi personlig fortellende skriving, som brev og dagbøker, ble favorisert til eksamen i 10.klasse og fordi dette passet jenter bedre enn gutter. Når Jeff Kinney i 2009 blir kåret av Time Magazine til én av de hundre mest innflytelsesrike personer i verden for sin innsats for å gjøre lesevegrere til bokelskere, er det interessant at det skjer med bøker der dagboksjangeren er helt avgjørende. Og det til tross for at hovedpersonen og dagbokskriveren i Kinneys bøker, ungdomsskoleeleven Greg Heffley, alt i første setning i den første boken tydelig understreker at en ”ting må være klart fra starten av: Dette er en LOGG, ikke noen dagbok. Jeg er klar over at det står dagbok på permen, men da muttern gikk ut og kjøpte denne greia her, sa jeg TYDELIG fra om at hun skulle kjøpe en bok som det ikke sto ”dagbok” på”. Greg finner det derfor nødvendig å advare om at man ikke må tro han kommer til å bli ”helt ”kjære dagbok” liksom.”

For å forstå noe av bøkenes utbredelse og popularitet, kan det også være verdt å nevne at de startet som tegneserie på nettet. Til nå er det kommet fem bøker på engelsk og tre av dem er oversatt til norsk. For øvrig er flere av bøken hans også oversatt til over førti andre språk. Hva kan denne voldsomme interessen skyldes? Trolig flere forhold. Dagbokstrukturen gjør teksten oppdelt i nokså korte og avgrensete episoder eller kapitler, tegnerseriepreget er ivaretatt i bøkene i og med at de er rike på enkle, strek- og karikaturliknende tegninger, skrivestilen er slentrende, personlig med en slags naiv ironi og det handler om gjenkjennelige, hverdagssituasjoner både for unge gutter, deres foreldre og søsken.

Skjebnens ironi
Det mest karateristiske trekket ved Gregs fortellinger fra egen hverdag synes å være at det meste av det Greg foretar seg for å oppnå goder som mer lommepenger, avslapping eller mer tid til TV-spill, ender med at situasjonen vender seg mot ham og det blir mindre goder i stedet for mer. For å illustrere dette kan en episode fra bok nummer to nevnes. Den unnasluntrende og soveglade storebroren Rodrick skal ha ferdig et naturfagprosjekt og for en gangs skyld ser det ut til at han må gjøre det uten hjelp fra foreldrene. Prosjektets problemstilling lyder ”Får voldsfilmer folk til å tenke voldelige tanker?” og er et påskudd for Rodrick og vennene hans til å se skrekkfilmer i skoletiden. Siden broren kun har sett filmer og ikke målt virkningen på noen som helst måte, må likevel foreldrene, og Greg, redde prosjektet: ”Fattern skrev teksten, muttern laget plakaten, og jeg måtte tegne en drøss med bilder.” Når moren ser Gregs tegninger finner hun dem ”bekymringsfulle”, noe som, dessverre for Greg, fører til at han ”bare fikk lov til å se barnefilmer resten av året.”

Noen ganger lykkes likevel Greg med sine prosjekter. Gregs kamerat heter Rowley. Han har svært overbeskyttende foreldre. Hver gang Greg har med et TV-spill ”går faren hans inn på en sånn foreldrewebside. Hvis spillene mine inneholder NOEN som helst slags slåssing eller vold, får vi ikke spille dem.” Greg finner til slutt en lur måte å smugle inn spill på. I stedet for å ha dem i originalomslaget, legger han dem i omslagene til lillebroren Mannys pedagogiske spill, som for eksempel ”Vi lærer bokstavene”.

Bøker om lesing og skriving
Foruten bøkenes humoristiske og ironiske styrke, er kanskje også den stadige refleksjonen over hva gode tekster er for noe en viktig kilde til lesernes interesse for bøkene. Kinneys En pingles dagbok-serie dreier seg nemlig i stor grad om lesing og skriving. Bøkene er rik på situasjoner der Greg er både leser og skriver. Noen ganger lykkes han, andre ganger er tekstene hans mindre vellykkete hastverksarbeid. I første bok forsøker han seg som tegneserieskaper i skoleavisen og i bok nummer tre, etter å ha vurdert bøkene moren leser for lillebroren, forsøker han seg som bildebokforfatter. Greg prøver seg også i andre sjangrer. Skolestil om sjimpanser, sentrallyrisk Valentinkort, bokanmeldelser og smarte pennevennbrev. Effekten av dette er paradoksal: Som dagbokskriver er Greg skarp, tørrvittig og litterært stilsikker, som skoleskriver er han en katastrofe. Leseren kan både kjenne seg som en likeverdig, eller gjerne bedre, skriver og de kan humre over forfatterens framstilling av den skrivende Greg.

Et siste mulig paradoks kan også spores i noen av Gregs første dagboknotater. Greg forteller der at de på skolen er blitt inndelt i lesegrupper etter nivået i leseferdigheter. ”De kommer ikke og forteller deg rett ut at du er i Avansert gruppe eller Lettlest gruppe, men du ser det lett på permen til de bøkene de deler ut.” Denne observasjonen er etterfulgt av tegninger av to bokomslag. Ett der tittelen lyder ”Einstein som barn” og illustrasjonen viser et barn og en matematisk formel, og ett der tittelen lyder ”Bink sier BØ” og illustrasjonen viser en baby som sier bø. Greg forteller videre at han har gjort sitt beste for å komme i Lettlest gruppe. Denne opplysningen er etterfulgt av en tegning som viser en stotrende Greg som later som han ikke klarer å lese fra en bok. Gregs snakkeboble lyder ”Fred plukket opp … bæh … bih…”. Denne blir avbrutt av at læreren korrigerende sier ”boken”. Når Greg likevel er blitt plassert i Avansert gruppen mistenker han at det skyldes morens inngripen. ”Muttern sier alltid at jeg er intelligent, men at jeg ikke ”anstrenger” meg nok.”

Et utfordrende spørsmål i forlengelsen av Gregs forsøk og analyse kan være: Hvilken lesegruppe ville lærerne tilbudt En pingles dagbok? Et annet utfordrende spørsmål i diskusjonen om gutter og lesing og gutter og skriving kan være: Hvordan vil skolen vurdere tekster av elever som skriver personlig orienterte fortellinger inspirert av Kinneys bøker? Forhåpentligvis med interesse, ros og oppmuntring.