En plass i verden

Afrikanske barnesoldater i norske ungdomsromaner

Den postkoloniale teoretikeren Gayatri Spivak Chakravorty stiller i en artikkel spørsmålet: Can the subaltern speak? Svaret hennes er et absolutt nei. En «subaltern» (underordnet, undertrykt) har ikke tilgang til språket eller fortellingstrukturene og heller ingen posisjon å fortelle sin historie ut fra. Den underordnedes fortelling kan bare fremkomme som en fortelling «på vegne av», en fortelling som er overtatt av en annen som er i en «overordnet» posisjon.

På kort tid er det utkommet to norske ungdomsromaner som forsøker å formidle erfaringene til afrikanske barnesoldater, og som aktualiserer Spivaks problemstilling. Arne Svingens roman Svart elfenben (Damm 2005) om barnesoldaten Sam fra Elfenbenskysten ble belønnet med Brageprisen for beste barne- og ungdomsroman i 2005. Ny av året er Mette Newths roman En plass i verden om barnesoldaten Nelson fra Uganda.

Allah skylder ingen noe
En annen roman om barnesoldater er den ivorianske forfatteren Ahmadou Kouroumas Allah skylder ingen noe (Cappelen 2002). Her settes Spivaks problemstilling på spissen: Barnesoldatens eget perspektiv er det som best viser de moderne, vestafrikanske «stammekrigers» vanvidd, men denne erfaringen er ikke tilgjengelig som litteratur eller fortelling og kan heller ikke bli det. Kourouma løser problemet ved å skape en umulig, usannsynlig jegforteller. 10-12 år gamle Birahima er et sosialt underprivilegert gatebarn med avbrutt skolegang og mangelfullt språk. Allerede romanens første avsnitt avslører at ingen historie lar seg fortelle i dette språket. Birahima må foreta et språklig kvantesprang for at fortellingen overhodet skal kunne bli mulig. Ordkunstneren Birahima blir utstyrt med en lingvists verdensanskuelse og et lass utvalgte ordbøker. I begynnelsen innbyr romanen til latter og fryd over den snodige fortellerstemmen, de språklige kastene og grepene og den grelle tilnærmingen til virkeligheten. Men til slutt føler leseren ren og skjær gru over virkeligheten som skildres, og beundring over Kouroumas litterære bedrift, selv om romanen ender med å bryte sammen. Fordi Birahima, med all sin første hånds erfaring, ikke har den ekspertisen som skal til for å sette ondskapen inn i historisk og politisk perspektiv, overtar den «overordnete» forfatteren til slutt mer og mer av fortellingen.

En plass iverden
Med sin tittel En plass i verden, peker Mette Newth direkte på problemet med å gjøre barnesoldatens ufortellelige fortelling tilgjengelig, slik at den kan bidra til å stanse grusomhetene. I stedet for å tale «på vegne av» barnesoldaten og dermed svekke hans vitnemål, skriver hun en flerstemt fortelling i tredje person hvor selve motivasjonen for å bringe barnesoldatens fortelling videre blir innlemmet i romanen.

Den ene av romanens stemmer tilhører Nelson, som i motsetning til gategutten Birahima, vokser opp i en kjærlig kjernefamilie som daglig sørger for at han kommer seg på skolen i ren skoleuniform. Dertil er Nelson skoleflink med talent både for sjakk og dans. Gjennom en inngående skildring av hans 13 års bursdag gjør Newth oss kjent med hans oppvekst og bakgrunn før katastrofen inntreffer. Skildringen av denne dagen har preg av lykketiden før fallet – det metaforriket språket bidrar til å gi dette inntrykket. Men bortsett fra at den forløper seg på en bakgrunn av afrikansk landsbyliv, er Nelsons bakgrunn ytterst «normal». Normal er også skylden han føler over å være den som overlever da landsbyen blir angrepet av Ugandas beryktede opprørshær LRA – Lords Resistance Army (Herrens motstandssoldater). Nelsons blir tatt til fange og prosessen med å omskape ham til barnesoldat og drapsmaskin tar til. Newth skildrer de første konfrontasjonene mellom Nelson og Kommandanten som heretter eier ham, men hun forsøker ikke å skildre Nelsons erfaringer som barnsoldat. Det er ufortellelig. Tre år går, og alt i fjerde kapittel møter vi Nelson igjen som fullbefaren soldat på vei til Norge for å likvidere to avhoppere. Et oppdrag han er innstilt på å utføre fordi han håper det kan gi friheten tilbake til moren, som kanskje ikke er død likevel.

Her er kommer de to andre stemmene i fortellingen inn. Den ene tilhører Roxanne eller Katrine, en 15 år gammel jente, som har mistet grepet om seg selv etter å ha blitt voldtatt av to menn. Hun bor på gata og drives av hevntanker, og det er når hun feilaktig tar Nelson for å være den ene at sine overgripere at disse to møter hverandre. Den tredje stemmen tilhører Katrines Kosovo-albanske venninne Arta. Hun er flyktning i Norge og har mistet hele sin familie i et angrep ikke ulikt det angrepet som utraderte Nelsons familie, og som han selv senere har vært med på å utføre mange ganger mot andre.

Ved hjelp av disse ungdommene oppretter Newth en likevekt i fortellingen som nettopp tjener til å gjøre grusomhet universell, både europeisk og afrikansk. Mens Roxanne har bestemt seg for å drepe sine overgripere, er Nelson utkommandert til å drepe. På samme måte som Roxanne er blitt krenket og skadet ved voldtekten, er Nelson blitt krenket og skadet gjennom det han er blitt utsatt for og det han har utsatt andre for. Om Arta på samme måte som Nelson har vært «heldig» og overlevd angrepet på sin familie, har hun ikke problemer med å forstå at det ikke finnes noen fremtid for ham.

Vendepunktet i fortellingen inntreffer fordi Nelson forstår at de to forræderne han er utsendt for å drepe, har samme historie som han selv. Newth gir et nært portrett av prosessen som leder fram til denne erkjennelsen, Nelsons sårbarhet og den store psykiske skaden han er blitt påført. Han lever på gata, langt nede både psykisk og fysisk, og erindringene sniker seg på ham uten at han kan verge seg. I tidligere bøker har Newth vist at hun har evnen til å leve seg inn i og å finne et språk til å fremstille andres smerte. I denne romanen gjør hun det igjen.

Romanen ender i en vanskelig og smertefull konklusjon. Nelson velger likevel å begå et drap for deretter å ta sitt eget liv. Mens Roxanne/Katrine og Arta blir hans medsammensvorne som lover å ta vare på restene og bringe hans fortelling videre. Kanskje er denne konklusjonen for vanskelig. Newth makter i hvert fall ikke helt å fremstille all denne smerten. Samtidig som slutten også er nødvendig fordi Nelson bokstavelig talt er blitt så grundig ødelagt at han ikke kan leve videre.

Newths roman lider nesten samme type sammenbrudd som Kouroumas Allah skylder ingen noe. Katrine og Arta skal gi Nelson «en plass i verden» i form av en hjemmeside som kan fortelle hans historie, og de transformeres fra romankarakterer til idealiserte aktivister. For å få hjemmesiden ut i verden er det nødvendig at Katrines journalist-far griper inn og tilbyr «overordnet» hjelp. Drevet av samme behovet som Kourouma til å forklare de historiske og politiske rammene som Nelsons fortelling skriver seg inn i, blir det forfatterens etterord som oppsummerer det hele.

Svart elfenben
Sammenlignet med Ahmadou Kourouma og Mette Newth har Arne Svingen løst den «underordnedes problem» konvensjonelt. Hans barnesoldat Sam befinner seg i utgangspunktet i Norge, og han utstyres med en norsk venn som har det nødvendige språket til å berette om tilbakereisen til Elfenbenskysten i hans sted. Svingen modellerer sin fortelling etter sterke litterære forelegg som Joseph Conrads Heart of Darkness og Ryszard Kapuscinski Ibenholt. Særlig blir Conrads metafor om «mørkets hjerte» produktivt. De to vennene har begått en forbrytelse i Norge før de reiser tilbake til Elfenbenskysten for å møte Sams mor. Denne forbrytelsen skaper på den ene siden moralsk likevekt mellom dem, men understreker også kontrasten mellom dem, det mørke og det lyse, som tittelen henspiller på. Mens Sam dør i «mørkets hjerte», som en del av det, lutres hans norske venn der og finner en ny moralsk styrke. Valget av en forteller med begrenset innsiktsnivå kamuflerer forfatterens begrensede kjennskap til det geografiske stedet han forsøker å skildre. Fortellingens svakhet blir likevel at det ikke bringer noen innsikt utover det bokstavelige. Som et ironisk tillegg til «på vegne av»-perspektivet i fortellingen, er også reiseruten for Sams hjemreise – hvordan han reiser, hvor han sover og hvilket transportmiddel han velger, hvilke mennesker han treffer – overtatt av nordmannens overordnete turistperspektiv.

Hva er så konklusjonen?
Etter min forstand er En plass i verden en langt mer kompleks og vellykket bok enn Svart elfenben. Newth har boret dypere i den grusomheten som barnesoldater i mange land blir utsatt for og de skadene de påføres på kropp og sjel, og hun har et litterært språk til å behandle et slikt vanskelig stoff. Men den uforglemmelige leseopplevelsen er i Ahmadou Kouroumas roman Allah skylder ingen noe. Heldigvis er den oversatt til norsk og kan godt leses av også ungdommer.

Roald Høvring i Flyktningehjelpen har vært fagkonsulent for En plass i verden.