Tittel: To små riddere
Tekst: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Alice Lima de Faria
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 48

En ridderdiktning for vår tid

Tradisjonelle roller ommøbleres i Bjørn F. Rørviks og Alice Lima de Farias lille ridderroman.

I litteraturhistorien er det ridderdiktningen som først introduserer ideen om den romantiske kjærligheten. Helt siden Tristan og Isoldes ureglementerte forelskelse skapte kaos i middelalderens verdensorden, har den fiktive ridderen vært forbundet med romantikk og heltemot. I Bjørn Rørvik og Alice Lima de Farias nyeste samarbeidprosjekt To små riddere kan ingen av delene sies å beskrive fortellingens radarpar. Her møter vi ridder Bang og ridder Rosenbusk som ikke er spesielt motiverte for å redde en prinsesse som på sin side ikke har noe stort behov for å bli reddet fra en drage som ikke er noe særlig farlig.

Det hele begynner med at alle de andre ridderne drar av gårde til den store ridderturneringen i Klampenborg. Bare Bang og Rosenbusk er igjen i borgen da det viser seg at prinsessen har forsvunnet. Dermed må de to ridderne dra på et ufrivillig oppdrag til Dragens hule. Den klønete Bang har en lei tendens til å dunke borti alt mulig og har fått kallenavnet Kræsj-Bang, mens Rosenbusk er mest opptatt av å prøve forskjellige sko i riddergarderoben. De to er altså ikke noe stjernelag når det gjelder dragedreping, sånn i utgangspunktet.

7-falt

Med rustning – uten legitimasjon

Det kan bli mye moro av å bruke kjente elementer i en ny kontekst. Rørviks tidligere lek med eventyrsjangeren er et tydelig eksempel på det. Det ER jo gøy når Bukkene Bruse velger Badeland framfor sommerbeite på seteren. I To små riddere oppstår mye av komikken i sammenstillingen av tradisjonelle ridderelementer plassert i en mer moderne setting. Utgangspunktet for oppdraget er en middelalderborg med tårn og fangehull, men deretter går turen forbi kiosken. Dragens hule viser seg å være et litt suspekt utested der dørvakten krever legitimasjon og prinsessen nekter å bli med ridderne hjem. Hun vil nemlig høre på bandet som spiller heavy-lutt, mens dragen supplerer konserten med røykeffekter og pyro. For å ta del i denne moroa trengs det nok en del referanser som barneleseren mangler, men her fins det også en mer umiddelbar appell til de yngste når Rosenbusk må tisse og må ta av seg hele rustningen, den evig snublende Bang som skaper fysisk komikk og den frekke prinsessen som kaller redningsmennene sine for «puddinger».

På nattklubb med sopp og hjort

Alice Lima de Faria har skapt to forsiktige, små riddere som, til tross for få detaljer, uttrykker stor skepsis til riddergjerningen via blikk og kroppsspråk. Illustrasjonen av Rosenbusk som inspiserer leopardstøvlene sine og angrer på at han ikke tok på seg noe mer praktisk, er bare ett av mange nydelige eksempler på dette. Sammen beveger de seg gjennom et lekkert sjøgrønt og supperosa univers. Lima de Farias middelalder er ikke som andre middelaldere. Og den gothinspirerte konsertarenaen er heller ikke helt som andre undergrunnsklubber. Her finner vi figurer med hanekam, svartsminkete øyne og naglehalsbånd, deriblant prinsessen, men også en fornøyd sopp, en hund med stripete bukse og et hjortedyr som alle er klare for å oppleve tungrock-lutt.

19-folkemengde

Romslige roller

Det aller morsomste synes jeg likevel er oppslaget der kongen forteller at prinsessen er borte. På veggen bak ham henger et portrett av den samme prinsessen, og surere og mer trumpete datter skal en lete lenge etter. Allerede her antydes det at prinsessen kanskje har forsvunnet av egen fri vilje, og den som leter litt i bildene kan bekrefte at dette stemmer. Både her og der kan man observere en liten, rosa figur som er på full fart mot mer moro enn det borgen har å tilby. Slik tematiseres rolleforventningene til en prinsesse som er drittlei av å bli passet på, og som heller vil ha piggsveis og naglehalsbånd enn spiss hatt med slør. Parallelt introduseres vi for to riddere hvor den ene bokstavelig talt gjemmer seg inne i garderobeskapet for å slippe å bli med på turnering, mens den andre er mest opptatt av om sandaler passer til rustning. Selv setter de ord på egen identitet på denne måten:

– Ærlig talt så er jeg ikke så interessert i prinsesser, sier ridder Bang.
– Er du ikke? sier Rosenbusk.
– Nei, sier Bang.
– Bare prinsesser eller ikke jenter sånn i det hele tatt? spør Rosenbusk.
– Jenter i det hele tatt, sier Bang.
– Ikke jeg heller, sier Rosenbusk.

Så liketil og fint kan det altså gjøres. Men prinsessen må hentes hjem uavhengig av personlige preferanser når kongen sender en truende fangehull-emoji på mobilen. Dermed følger et forrykende innrykk i hulen der ridderne blir dagens helter for å ikke drepe dragen. Dragen kan på sin side takke for livet ved å sveise løs visiret til ridder Bang så han kan få plass til brillene sine. Det viser seg at det er derfor han driver og kræsjer hele tiden. Slik blir To små riddere en tøysete bok med en viktig beskjed om at riddere godt kan være opptatt av sminke og leopardstøvler, mens prinsesser kanskje ikke alltid trenger å være så rosa og prinsessete.

 

11-snakke

 



Skrevet av:

Kommentarer