En robinsonade i revers

Dette dreper oss er den andre pandemi-boken jeg har anmeldt dette året, og begge bøker er interessante eksempler på to vidt forskjellige innfallsvinkler til koronapandemien. Den første jeg leste, Pustens lov, handler om et virus i lufta som forvandlet menneskene til apelignende vesener. For å overleve må menneskene leve innesperret i hermetisk lukkete boligkompleks med renset luft. I Dette dreper oss trekker en far og en sønn ut i villmarken for å overleve pandemien og den påfølgende samfunns­kollapsen som ifølge faren er nødt til å inntreffe. Han er en prepper, og dermed forberedt – eller i hvert fall innstilt – på det verste. Og det blir ille, men mest på grunn av far selv.

Embrik, en mislykket Robinson Crusoe

Faren til Samuel, Embrik, har mange problemer. Han har mistet jobben i militæret, han drikker, han sliter i ekteskapet. Han er også tydelig redd for det meste: atomulykker, terrorangrep, pandemier osv. Men som prepper er han «prepared», han vet hva han skal gjøre når ulykkene inntreffer. Da pandemien treffer Norge 12. mars, har han planen klar. Det bærer rett til skogs, med sønnen, to 125 kg tunge ryggsekker og en liten tralle til å ha bensinaggregatet og annet stæsj på. Noen dagsmarsjer (med svært tung oppakning vel å merke) gjennom komplisert terreng nord for Korsvoll i Oslo slår de seg ned – for godt.

En robinsonade i eget nærmiljø er et fascinerende utgangspunkt for en fortelling. Jeg har selv lurt på hvor lenge det er mulig å overleve i skogen (men har vel tenkt meg en hytte og et jaktvåpen som hjelpemidler). Men i Dette dreper oss får ikke leserne mye innsikt i hvordan far og sønn innretter seg i skogen, hvilke problemer de må finne kreative løsninger på, eller hvordan de sakte, men sikkert forbedrer sin egen livssituasjon. I stedet hopper vi et halvt år fram i tid, og vi følger paret inn i total «sivilisasjonskollaps» med alt det innebærer av fysiske og psykiske problemer. Selv ikke en rik lakseelv og tilgang på villsvin (hvor i Nordmarka er egentlig dette?) kan snu den håpløse situasjonen. De rygger sakte og uunngåelig mot sin egen undergang. Når vinteren står for døren, er de egentlig dødsdømt. Uten krefter og evner til å snu situasjonen er det ikke håp for prepper-prosjektet. Alt går på tverke.

Fram og tilbake

I Dette dreper oss er det to handlingstråder som spinnes ut parallelt. I bokens presens følger vi far og sønn i deres håpløse overlevelseskamp mot kulde og sult i det ville Nordmarka. Faren er i tillegg demonisk og ustabil. Denne delen av fortellingen er destruktiv og ganske tung å lese. Bare for å understreke den monotone dagsrytmen har kapitlene nesten identiske navn, de heter «August 2020» (12 kapitler) «September 2020» (13 kapitler), «Oktober 2020» (bare 3 kapitler) og «November 2020» (13 kapitler). Her er få lysglimt, men mange sterke beskrivelser av kroppslig forfall og sult, som dette sitatet kan stå som et eksempel på: «I stedet vrenger sulten kroppen min, og magen er så tom at den kjennes som en bunnløs brønn. Det verker i hvert ledd, jeg blir spist opp innenfra». Det er mange slike skildringer. De er fascinerende frastøtende, men også enerverende. Det er som å se på noe som råtner i sakte kino. Hadde det ikke vært for små dagboklignende notater som er kilt innimellom, tror jeg faktisk ikke jeg hadde greid å komme meg igjennom boka.

Den andre handlingstråden er Samuels egen fortelling fram til han og faren forlater byen og beveger seg ut i skogen. Denne fortellingen er heller ikke lystig, men leserne møter flere aktører, og det er en dynamikk i forholdet mellom dem som skaper interesse og driv i handlingen. En tragikomisk scene der en svenske treffer bilen til Embrik med en kongle, engasjerer. Som lesere får vi en større forståelse av farens handlinger og hvordan han kunne ende opp med å bli så sprø. Vi møter også moren, som framstilles i et svært rosenrødt skjær. Samuel savner henne, og det merkes virkelig i teksten.

Løse tråder

Som sagt inneholder Dette dreper oss mange sterke skildringer av sult og fysisk utmattelse. Farens vei inn i depresjon og galskap er også sterkt skrevet, selv om han framstår vel ensidig mørk og vrang. Men boka har også noen anslag som ikke følges skikkelig opp. I det første kapitlet står et helikopter over leiren til Embrik og Samuel. De får panikk. Er de oppdaget? Vil noen komme for å hente dem tilbake til sivilisasjonen med makt? Redselen for dette følger dem inn i høsten, men det hender ingenting mer. Ingen flere helikoptre eller letemannskap forstyrrer dem. Det antydes også hva som egentlig er årsaken til morens tragiske bortgang, men heller ikke denne lille gåten får et tydelig svar eller tydelig konsekvens for handlingsutviklingen.

Ideen om at det er nødvendig og viktig å være forberedt på alvorlige kriser, er et gjennomgangstema som blir kraftig problematisert og nærmest latterliggjort i denne boka. Embrik framstår nærmest som en parodi på en prepper. Han er en skrudd konspirasjonsteoretiker uten evne til å sette visjonene sine ut i praksis. Prepping er galskap og kan få katastrofale konsekvenser, leser jeg ut av boka. Men er det alt? Katastrofer kan få fram det verste i folk. Ja, sikkert det òg. Men at ungdom trenger fellesskap, vennskap, å bli sett, er et sterkt budskap i en ellers nattsvart fortelling om potensielle og ekstreme konsekvenser av koronapandemien.