Tittel: Lynettes reise
Tekst: Hanne Bramness
Forlag: Cappelen
Årstall: 2003
Antall sider: 158

En romantisk fortelling

Den har noe alderdommelig ved seg, poeten Hanne Bramness første ungdomsroman Lynettes reise. Den ganske sørgelige beretningen er lagt knappe hundre år bak i tiden til England og handler om en svært fortjestefull heltinne som velger kjærlighetens fremfor rikdommens vei.

Det handler om engelske Lynette. 12 år gammel forlater hun sitt hjem i Argentina og drar sammen med far, mor og lillesøster til England. Året er 1914 og faren skal ut i krigen. På overfarten føder moren en gutt, og det er fordi moren må ta seg av gutten at Lynette og søsteren Winnie blir skilt fra moren og sendt alene til den fattige, onde, forfyllede fru Nuttall i Nottingham. De fire årene krigen varer tar Lynette ansvaret for den sykelige Winnie, hun slaver for fru Nuttall, hun får sågar morens nye spedbarn, en jentunge, å ta seg av. Og hun finner seg i alt slitet uten å kny. Hun forelsker seg i den noe eldre arbeidergutten Tom, som snart også blir utkalt i krigstjeneste. Tom kommer fullstendig endret tilbake. Han er preget av sjokk og innlegges på sinnsykehus. Men Lynettes kjærlighet overvinner Toms sykdom. Og da foreldrene ved krigens slutt kommer for å hente jentene og bringe dem tilbake til et bekymringsløst liv i relativ økonomisk overflod i Argentina, velger den sekstenårige Lynette å bli igjen i Nottingham hos Tom. I fortellingens univers av entydige, klare, store følelser er dette valget helt uproblematisk.

Det som først og fremst gir fortellingen et slikt alderdommelig skjær er at Lynette en slik en forbilledlig moralsk heltinne. Hun ligner på heltinnene i gammeldagse oppdragende eller oppbyggelige ungpikebøker. Hennes ansvarsfølelse er grenseløs, og det er også hennes evne til empati og hennes lydighet mot sine foresatte. Når det en sjelden gang blir for mye for henne og hun svarer lillesøsteren på en skarp måte, får hun dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet får hun også når hun ”stjeler” noen av pengene som moren sender til fru Nuttall, for å ha penger til å fø på de to mindre søstrene sine. Hun får sågar dårlig samvittighet for å ha tenkt en uvennlig tanke. Hun er også en eventyrprinsesse som har falt fra sin høye rang til fattigdom. Hun er en askepott som aldri gir opp og aldri klager. Det mest moderne trekket ved fortellingen er kanskje at det ikke er den onde stemoren som er årsaken til Lynettes prøvelse, men hennes egen biologiske mor. En svak og egoistisk kvinne, som svikter sine døtre, mens hun helt ofrer seg for sin sønn. Det er også i forholdet til faren og moren at fortellingens undertekst klinger i form av Lynettes undertrykte sinne mot foreldrene som har sviktet henne i alle disse årene.

Det er nærliggende å konsentrere kritikken av Lynettes reise til en kritikk av måten fortellingen slutter på. Romansens logikk er bestemt av slutten hvor hun og han får hverandre, og derfor fører fortellingen frem til og handler også dypest sett om Lynettes valg. På et lesernivå kan sikkert dette valget virke fascinerende i all sin romantiske enkelhet og handle om ungdommelig kjærlighet som ved sin blotte renhet og styrke feier bort alle hindringer og motforestillinger. Fortellingen er gammeldags også på den måte at den slutter der heltinnen og helten får hverandre – og så levde lykkelig alle sine dager. På et annet lesernivå er det imidlertid knapt troverdig at Lynettes autoritære, svikefulle og tilknappede foreldre slik motstandsløst bøyer seg for kjærlighetens overmakt. Underteksten i romanen handler om foreldreautoritet, fortielse og undertrykkelse av ekte følelser, foreldrenes bevissthet om sosial rang og forskjell mellom kjønnene. Det er synd at måten fortellingen slutter på, undergraver denne underteksten og dermed det som gjør fortellingen interessant. Styrken i Bramness’ tekst er også at den med sin klarhet og direkthet og trass idealiseringen, klarer å forme Lynette til en ganske sammensatt og interessant figur. Det er likevel kanskje å lese for mye psykologisk koherens inn i denne skikkelsen, å hevde at det ikke virker psykologisk troverdig at hun vil ta dette valget på dette tidspunktet.

Romansen forfekter den store kjærligheten. Den store kjærligheten og den naive troen på den ene, den rette og din for evig, passer imidlertid like dårlig i ungdomsromanen som i enhver moderne roman. Det er kanskje denne bevisstheten om teksten anakronisme og idealisering, som har fått Bramness’ til å sette betegnelsen fortelling og ikke roman på sin første ungdomsroman. Trass i forfatterens upåklagelige stil, hennes evne til å skildre det fjerne og eksotiske på en opplevd og troverdig måte, holder Lynettes reise ikke det mestermålet som en uvegerlig forventer av Hanne Bramness. Stoffet er der, men det er ikke utnyttet fullt ut.



Skrevet av:
Kommentarer