En romantisk kjærlighetshistorie

Jostein Gaarders nye ungdomsroman, Appelsinpiken, er en vakker kjærlighetshistorie, men den rommer også vesentlige spørsmål om livet, døden, mennesket og verden.

Jeg-fortelleren Georg er femten år gammel. Da han var fire, døde faren hans. Nå dukker det opp et brev faren skrev til Georg kort tid før han døde, i håp om at sønnen kom til å lese det når han ble mer voksen. Det er et langt brev.

Jostein Gaarders Appelsinpiken består av et vekselspill mellom dette brevet og Georgs refleksjoner, pluss en ramme hvor Georg forteller om seg selv og sin familie, som består av moren, stefaren Jørgen, den lille halvsøsteren Miriam, farmoren og farfaren. Georg er sterkt opptatt av astronomi og av universets enorme dimensjoner, av spørsmål om tid, rom og uendelighet. Han har nettopp levert en særoppgave om Hubble-teleskopet som går i bane rundt Jorden og har gitt interessante, nye kunnskaper om universets beskaffenhet, historie og omfang. For denne oppgaven har han fått sterk ros på alle hold.

Et av de første barndomsminnene Georg har, skriver seg fra den siste natten faren var hjemme før han ble lagt inn på sykehuset, da han satte seg på terrassen med fireåringen på fanget og fortalte ham om stjernehimmelen og om Hubble-teleskopet, som nettopp var satt i bane, og som verden var sterkt opptatt av. Georgs studier blir således en slags videreføring av farens interesse.

Størstedelen av det elleve år gamle brevet dreier seg imidlertid om farens jakt på den mystiske «appelsinpiken», som han med lange mellomrom får glimt av i Oslo mens han er student, den vidunderlig vakre og forlokkende piken som alltid bærer på en diger papirpose med appelsiner. Dette er en sjeldent vakker og betagende kjærlighetshistorie, som er nok til å gjøre romanen mer enn lesverdig alene, foruten at den rommer sterke spenningsmomenter.

Så kommer alvoret. Faren har et viktig spørsmål til sønnen, som han ikke kan stille før Georg er adskillig mer moden enn han var mens faren skrev brevet: Hvis man kunne velge mellom å bli født eller ikke, i visshet om hvor fabelaktig livet er, men også om hvor kort det er og hvor vondt det gjør å tenke på alt man må forlate – ville han da likevel velge å leve?

Det er ikke små spørsmål, og det er vanskelig å passe dem inn i romanfiksjonen. Hvorfor betyr det så mye for den dødssyke faren å stille sønnen slike spørsmål, som han vet sønnen ikke vil kunne tenke over før etter mange år? Kanskje man kan svare at det er av omsorg for sønnen, for å få denne til å tenke over nettopp de store spørsmålene, og kanskje til og med for å gi livet hans en ekstra kvalitet?

En alvorligere innvending mot boken som roman er at Georg ikke fremstilles som noen hel person. Bare hans liv i familien rommes i boken, med noen små utløpere til skolen, læreren, pianotimene. Det gjør boken om ikke ensporet, så noe smalsporet. I Frankrike kalles det en «teseroman» – en bok som ikke skal gjengi en helhet, men bevise eller demonstrere en tese. Det er en begrensning, men det fratar ikke Appelsinpiken dens skjønnhet eller dens spenning. Heller ikke dens visdom.