En røverhistorie

Tegneserieskaperen Trond J. Stavås er glad i mennesker som flyr i synet på det etablerte.

I debuten Blasfemi (Gyldendal, 2021) introduserte han Arnulf Øverland for en ny generasjon. Øverland er kjent for å ha gitt nådestøtet til blasfemiparagrafen i 1930-årene med foredraget sitt om kristendommen som den tiende landeplage. Men i stedet for å lage en historisk biografi, valgte Stavås å vekke Øverland opp fra de døde og sette ham inn i dagens debatt- og ytringsfrihetsklima. Det var en actionfylt og vellaget historie som tok opp store ideer uten å gå på akkord med det visuelle, og i ettertid er det lett å se at den er en av de mer unike ettbinds-tegneseriene som har blitt laget her i landet. At den ikke engang var nominert til noen av de store tegneserieprisene er en liten skandale.

Fire år senere, og Stavås har en ny antiautoritær helt på blokken. Denne gangen er det mestertyven og vestlandshelten Gjest Baardsen som er utgangspunktet. Baardsen ble født i Sogndal i 1791, stjal som en ravn, levde på rømmen, ble i 1827 dømt til livstid med straffarbeid på Akershus festning, men ble benådet av kongen i 1845. Han tilbrakte sine siste dager med å drive en bokhandel i Bergen før han skal ha dødd i Dyvekes vinkjeller i 1849.

Velkjent mønster

Stavås har skrevet Mestertyven Gjest Baardsen for et yngre publikum enn hva som var tilfelle med Blasfemi, så rammen rundt historien er forståelig nok enklere. Tegneserien virker like mye basert på Hollywood-elementer som på Gjest Baardsens biografi; som det heter foran i boken, «dette er en oppdiktet historie inspirert av den ekte Gjest Baardsens liv.» Gjest Baardsen dro aldri til Eidsvoll for å stjele den mytiske fjærpennen av gull som ble skal ha blitt brukt til å skrive grunnloven – og av både Harald Hårfagre og Olav den hellige før det.

Det meste av historien er altså sprøyt, og nokså formelbasert sprøyt attpåtil. Her er det en tydelig skurk (altså lensmannen, ikke skurken Baardsen, som selvsagt er helten), en stor kjærlighet, og allianser som snur på en riksdaler. Stavås gjør også noen få innrømmelser til faktabasert historie ved å bruke fotnoter bak i boken. Vi dykker ellers ikke mer ned i hverken psykologien eller sosiologien enn at Baardsen synes det er gøy å stjele, derfor fortsetter han med det.

Enkel og morsom

På tross av – eller, selvsagt, på grunn av – dette, er Mestertyven Gjest Baardsen underholdende lesning. Stavås er en erfaren humorist etter å ha laget stripeserier som «Gutta på gølvet» i en årrekke, og han får det til å se enkelt ut når han overfører kunnskapen til langformat. En visuell callback-vits som involverer parykker, plassert helt på starten og slutten av boken, får meg til å le hver gang jeg leser den.

Tegningene er karikerte, med fargerike figurer hvor hodene utgjør en tredjedel av kroppene. Den umælende hesten Agnes er i beste Disney-stil en like levende karakter som både Gjest og kjæresten Tine. Stavås gir ellers god plass til både etableringssider og tekstbokser; det gjør boken enkel å lese når to tekstbokser på under femti ord kan fylle en hel side. Historien er også enkel å følge, og Stavås følger alle kunstens regler når det gjelder å etablere figurene sine.

(Lett) inspirert av virkeligheten

Det blir fort trøblete når en forfatter skal fortelle historier fra virkeligheten. Om man er for tro mot fakta, er det en fare for at dramaturgien ikke blir god nok. Tar man seg for store friheter, rykker historielærerlauget raskt ut med bekymringer om at de unge blir feilinformert. John Jamtli startet første bind av Sabotør-serien sin som «en røverhistorie fra krigsårene», men gikk i senere bind over til en mer historietro gjengivelse – kanskje oppdaget han at andre verdenskrig fortsatt er blodig alvor for mange nordmenn.

Det var et godt grep av Stavås å flytte Arnulf Øverland inn i vår tid i Blasfemi, siden det var ideene hans som tegneserieskaperen ville utforske. Det er ikke noe tilsvarende program i Mestertyven Gjest Baardsen (det er grenser for hvor mye man kan jobbe med «det er gøy å stjele»), men samtidig går jo mannens selvbiografi også for å være full av kreative friheter. Gjest Baardsen er mindre en historisk figur enn en mytisk skikkelse i den nasjonale bevisstheten (bare tenk på sognedalarane som Erlend O. Nødtvedt snubler over i en nedgravd kaffekjele i Vestlandet), så slik sett kunne det gjerne kommet en hel serie Gjest Baardsen-tegneserier uten at jeg ville bekymret meg for det historiske underlaget.

At Stavås lener seg litt for tungt på etablerte sjangergrep er kanskje til mer bekymring, men om vi kaller det for stjeling kan det i alle fall sies å være i Gjest Baardsens ånd.