Tittel: Rømlingene
Tekst: Ulf Stark
Oversetter: Line Almhjell
Forlag: Kagge
Årstall: 2019
Antall sider: 141

En siste løgn fra Ulf Stark

De fleste vil si at det handler om døden. Men Starks siste historie handler like mye om kunsten å juge troverdig.

Påfallende nok har navnet til forfatteren fått mer prominent plass enn tittelen på Ulf Starks siste bok, Rømlingene. En slik forside appellerer nok sterkest til oss som allerede har et pasjonert forhold til forfatterskapet. Appellen blir enda sterkere av å vite at dette er Starks siste bok, basert på manuset han gjorde ferdig før han døde av kreft i 2017. I Sverige møtte Rømlingene unison hyllest fra anmelderne.

farfar-sykehusFlere av dem kaller hovedpersonen for Ulf selv om fornavnet aldri blir nevnt. De tar for gitt at Stark igjen har lagt handlinga til et univers inspirert av sin egen barndom, spunnet rundt unge Ulf. Å utelate navnet framstår som forfatterens lek med sin egen forutsigbarhet. Også denne gangen skal vi til en forstad utafor Stockholm, til en tid for kalverullade, melkeflasker og hjemmelaga tyttebærsyltetøy med parafinvoks på toppen. Også denne gutten er utstyrt med en far som er tannlege og som ikke klarer å sette andres behov foran sine egne. På sykehuset ligger derimot en nyoppdikta farfar med brukket lårhals, svakt hjerte og dårlig humør. Han heter Gottfrid. Fellesskapet med barnebarnet understrekes av at gutten har Gottfrid til mellomnavn. Det hadde også Ulf Stark.

Kultur mot natur

Den kultiverte tannlegen vil heller løse kryssord enn å besøke faren sin på sykehuset. Gottfrid er en gretten grøftegraver og tidligere maskinsjef som gjerne tar frustrasjonen ut på omgivelsene. Jeg tror ikke helt på barnebarnet når han påstår at han liker at farfar er hissig fordi det gjør «livet mer spennende». Jeg tror farfars evne til å uttrykke sinne gjør ham mer ekte og levende enn faren. Sammen med ham kan jeg-fortelleren være seg selv. Sammen med ham kan det som føles viktig få være viktig. Når farfar føler behov for en siste ekspedisjon fra sykehuset, hjelper barnebarnet ham på rømmen. Selv om det aldri blir sagt direkte, vil også barnelesere snart oppdage at det handler om å oppfylle en gammel manns siste ønsker.

Visst er det vakkert: «Så rart at løvet lyser på sitt sterkeste like før det faller av.» Den belgiske illustratøren Kitty Crowther følger opp med utsøkte høstfarger gjennom samtlige 15 illustrasjoner. Teksten er så stramt komponert at enhver kjøttbolle mamma lager skal vise seg å komme til nytte. Kanskje er den rent estetisk Starks aller beste, selv om den verken er den mest oppfinnsomme eller den viktigste. Den kan leses som forfatterens forsoning med sin egen død. Forsida har til og med plassert Starks navn på ryggen til nettopp farfar. Men glem ikke at forfatterskapet inneholder mange avskjeder – like fornøyelige som vemodige – å skulle måles opp mot. Både en hund og flere besteforeldre har fått hjelp til å maksimere sine siste dager. Særlig liksom-morfaren til Berra i Kan du plystre, Johanne (1993) minner om farfaren i Rømlingene ved at de begge lengter så sterkt til ektefellen som har dødd før dem. Når døden gjøres til en slags gjenforening, blir den lettere for leserne å forsone seg med.

ektefelle

Tenner lys for fantasien

Løgner er påkrevd for å stikke av med farfar: «Heldigvis hadde mamma lest mye for meg da jeg var liten, så jeg var ekspert på å finne på ting.» Jeg-fortelleren opplyser faktisk at han kan få mamma og pappa «til å tro på hva som helst». Slik framstår fortellerkunst som et vel så viktig tema som døden. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan også avdøde Klaus Hagerup hyller fortellingenes kraft i Jenta som ville redde bøkene, sammen med illustratør Lisa Aisato (2017)? Det samme gjør formodentlig avdøde Tor Fretheim i den varslede bildeboka Fortellingen med bilder av Øyvind Torseter. I sine siste utgivelser for barn tenner de alle et lys for fantasiens kraft. At illustratører av internasjonalt format bidrar til flammen, sier mye om den visuelle vendinga i fortellerkunsten.

Stark gir temaet en egen vri når han lar hovedpersonen fortelle den modige sannheten etter den ulovlige ekspedisjonen med farfar. For hva skjer når faren tror mer på den forutgående løgnen om turen enn på sannheten?

AdamSelv juger Stark så uanstrengt at jeg ikke engang tviler på den formidable godheten til Adam hos bakeren. Han hjelper til med så vel kardemommeboller som løgner og transport, og farfar bemerker begeistra at han «er for god til å være sann». Crowther lar ham lyse som en engel. Det er lettere å tro på merkverdigheter som er lagt til et annet århundre, og Crowther bygger fint bro til fortida med skisseaktige biler og bygninger i en nokså tidløs stil. Vi er i fargeblyantenes tid. Farfars lårhalsbrudd er spjelka på en måte som ikke er vanlig i dag, men han har fått en nokså moderne knapp til å trykke på for å tilkalle hjelp ved senga.

Undergraver fortelleren

Mange av anmelderne framhever hvordan illustrasjonene fyller fortellinga med følelser. Jeg opplever samtidig at de holder meg på avstand. Det kan skyldes at jeg er uvant med stilen til Crowther. Men det kan også være at hun stiliserer farfar og barnebarnet med en distanse som oppfordrer oss til å tenke over det vi ser. Den naive streken gir tegningene et litt vilkårlig preg. Som om hun vil minne om at de er oppdikta ved å antyde at dette bare er én av mange måter å se de to på. Slik underbygger bildene tematiseringa av kunsten å juge troverdig. ungfjesMen samtidig motarbeider de illusjonen ved iblant å vise fortelleren som et barn med et litt for voksent hode. Det er som om illustrasjonene antyder at det bak fortellerens stemme ligger en mer voksen bevissthet. Heldigvis er stemmen så gjennomført formulert at den ikke lar seg rokke ved. Det skal oversetter Line Almhjell ha noe av æren for.  Teksten viker aldri fra barneperspektivet, selv ikke der farfar kommer med «voksne» replikker. Da bemerker gjerne jeg-fortelleren at han ikke helt forstår hva farfar mener. Slik bevarer teksten sine poetiske rom for tolkning uten å miste solidariteten til barneleseren.

Og kanskje forsterker Almhjell bare det muntlige preget med sin vilkårlige omgang med hunkjønnsord. Språkrådet kommenterer det slik: «Det er helst middelklassen i de store byene som etter humør og emne har vekslet mellom ulike endinger uten hensyn til genus i norsk talemål ellers, jf. «tiden går fort på hytta».» I Almhjells tilfelle lyder det: «Jeg gikk rett opp trappa til rommet mitt og la meg på sengen.» Uansett hvor vanskelig det er å håndtere hunkjønnsord konsekvent i skriftform, synes jeg at i alle fall farfar hadde kledd noen flere a-endinger. Det hadde stått godt til banninga hans.

For Stark må ha oppdaga det samme som jeg har observert i diverse klasserom: Dagens barn tolererer mindre banning enn før. Jeg ser i hvert fall ingen åpenbar religiøs grunn til at barnebarnet skal ha som prosjekt å temme språkføringa til farfar før han dør, slik at han kan møte farmor igjen uten å banne. Jo viktigere man mener at dette prosjekt er, desto morsommere blir det. Mange barn mener nok at dette er langt viktigere enn det jeg synes.

Har forresten også markedsførerne hos Kagge forlag latt seg inspirere til å teste kunsten å juge troverdig? Forsida er utstyrt med følgende sitat: «Det er vanskelig å forestille seg en vakrere fortelling enn dette. – Expressen». Selv om Rømlingene er i særklasse god, er det å overdrive. Sitatet er da heller ikke henta fra Expressen. Det stammer fra Viveca Bladh i radiokanalen P4 og lyder i originalen: «Men ett vackrare äventyr än det här er svårt att få när man ler genom tårarna.»

 

Rymlingarna_uppslag

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.