Tittel: En som Josefine
Tekst: Ingvill Skjold Thorkildsen
Illustratør: Erik Ferguson
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2005
Antall sider: 32

En som Josefine

Parfyme og såre minner…

Det er ingenting som fremkaller minnesbilder slik som duft og smak kan. Kanskje musikk, men fremfor alt er det opplevelsen av lukt og smak som får minnene til å passere revy. Ingen har gjort det mer inngående, altomfattende og mer elegant en Marcel Proust naturligvis. Den berømte Madeleine-kaken blir hos ham en port inn til barndommens sanseverden.

I billedboka En som Josefine spiller forfatteren Ingvill Skjold Thorkildsen nettopp på sanseopplevelsene i en fortelling som også benytter den eventyrlige tretalls-formelen. Illustratøren Erik Fergusons 3D-modellerte og fotomanipulerte illustrasjoner bygger opp og forsterker uhyggestemningen i boka. For dette er en uhyggelig bok. 

Det handler om en gammel dame som glemmer. Hun er alene, ensom og forlatt. Selv hukommelsen svikter en som Josefine. Hun minnes ikke lenger dager eller hendelser, men når hendene hennes famler fram tre gamle parfymeflakonger, kaller duften minnene tilbake. Duften av sollys og honning, får henne til å minnes tiden da hun selv ville bli sangerinne, men i stedet ble påkledersken til den berømte Madam Fortuna. Årene går. Selv blir Josefine Miss Fortune i Amerika, men fortsatt er hun i Madam Fortunas tjeneste. Duften av aftenblomster, saltvann og bølger fremkaller bildet av reisen hjem til gamlelandet. Men lukten rommer også redsel og dragning mot noe stygt, noe skittent, mot begjær. Den siste flakongen rommer divaens aldring, forfall og død, – en vammel eim av liljekonvall.

Ganske fint bruker forfatteren sansene til å fortelle en trist og uhyggelig historie om drømmer som aldri ble oppfylt, om et ubetydelig liv i skyggen av andre, om ensomhet og til slutt glemsel. Og vi får også et annet bilde av den snille og oppofrende påkledersken. Bak hennes glatte ungpikeansikt er det et annet, en annen, som lengter dramatisk mot skipskatastrofer, mot hærverk og plutselig død (fritt etter Tom Kristensen Hærverk). Slik klarer forfatteren på 32 korte sider og forme et helt og et splittet portrett av en som Josefine. En av livets såkalt ubetydelige.

Teksten er lyrisk, i betydningen stemningsrik og høystemt. Den veksler mellom det konkret beskrivende og oppramsende, og det drømmende og utforskende. Typografien og formgivningen understreker innholdet.

Illustrasjonene forsterker uhyggen i teksten, det som dreier seg om ensomhet, forfall, alderdom, på en meget sterk måte. Det går over i det groteske flere steder. Og det blir for mye av det gode. Illustrasjonene er best der de avbilder parfymeflakonger og et forlatt, møblert rom. Der får illustrasjonene egenverdi som kunstnerisk bilde. Og der smelter de mer sammen med teksten, og forteller mellom linjene. Mens de i portrettene blir bare veldig datamanipulerte bilder – uten noen annen funksjon enn å skremme. De overgår teksten i så måte. Men uten å gi noe mer.

Skumle er de, og så skremmende at jeg ikke riktig vet hvilken målgruppe boken er beregnet på. Den står oppført under barn/ungdom på forlagets hjemmeside, og jeg ville nok siktet meg inn på det øverste alderssjiktet der. Teksten er både til ettertanke og til nytelse, tema; alt er forgjengelig – og alle er vi ensomme, er vel turnert.

Og samarbeidet mellom forfatter og illustratør er spennende og lover godt, selv om de til tider står mer side om side, enn som en syntese av tekst og illustrasjon.



Skrevet av:
Kommentarer