En tapt mulighet

Sportshemmeligheter. Alt du (ikke) trenger å vite om sport er bygget opp rundt 21 sportshemmeligheter. Nicolay Ramm avslører hva idrettsutøvere gjør for å bli best, hvem som tjener mest, hva slags merkelige matvaner de har og hva de er allergiske mot, for å nevne noe. Bak disse og andre overskrifter ligger et ønske om å gi leserne ny innsikt i hva som foregår i kulissene i idretten.

Jeg har sansen for flere av Nikolay Ramms programmer på TV. Han klarer å kombinere noe interessant, ofte sensasjonelt, med humor og selvironi. Programmet Helt ramme sporter er et eksempel på akkurat dette. Ramm har i snart 10 år jobbet tett på noen av Norges aller største idrettsstjerner, han har sett på nært hold hvordan de jobber, snakker og tenker, og han har sett hva som foregår i kulissene. I forordet «Hei» lover han å avsløre hemmeligheter og komme med «gøyal innsideinformasjon». Jeg er sånn passe sportsinteressert, og jeg merker at jeg ikke trenger ytterligere motivasjon. Jeg gleder meg til å kaste meg over boka.

Løftebrudd

Første hemmelighet ut er «Talent er oppskrytt». Mange idrettsstjerner, som Therese Johaug og Johannes Høsflot Klæbo, var ikke spesielt gode som barn. Heldigvis ga de ikke opp, selv om det såkalte talentet glimret med sitt fravær. De trente og trente, og plutselig en dag var de best. Kapitlet har et motiverende budskap til unge lesere: Ikke gi opp, selv om resultatene uteblir.

Etter denne oppløftende starten dabber dessverre entusiasmen gradvis av, og det blir fort klart at Ramm ikke holder det han lover. Jeg aksepterer at sportshemmelighetene ikke nødvendigvis er noe som er viktig å vite om sport. Problemet er heller at sportshemmelighetene ikke er spesielt hemmelige. De fleste «fun facts» er godt kjent fra før, og når de presenteres som nøkterne leksikalske opplysninger, er vi milevis unna den sprudlende TV-humoren Ramm er kjent for.

Humor?

Å skrive morsomt og engasjerende er ikke lett. Siden boka er såpass fragmentarisk må hvert enkelt oppslag være en liten fortelling som presenterer faktaopplysninger på en effektiv og underholdende måte. Ramms humorgrep er å slenge på en liten, frisk kommentar til slutt for å sprite opp informasjonen, som her:

Amerikanske Serena Williams regnes som tidenes beste kvinnelige tennisspiller. Likevel var hun full av overtroiske ritualer. Hun spilte for eksempel med de samme sokkene gjennom en hel turnering – uten å vaske dem! Hello, tåfis!

Noen få ganger brukes også bildene til å lage humor, med snakkebobler eller «morsomme» bildetekster. Høydehopp for hester ble arrangert i OL i 1900. Ved siden av denne faktaopplysningen er det et bilde av en hest med bildeteksten: «Hest Vrinskesen, høydehopper.» Jeg skulle ønske Ramm hadde anstrengt seg litt mer for å lage humor som tar barna på alvor.

De fleste bildene fungerer som ren illustrasjon, uten anstrengte humorpoeng. Det gjør ikke saken bedre. I flere av kapitlene er det utelukkende hentet bilder fra bildeplattformen Unsplash.com, og ingen av dem har noen direkte kobling til temaet. Et svensk flagg illustrerer teksten om Jörgen Brinks stafett-fallitt under ski-VM i 2003. Noen moderne luftballonger illustrerer en hundre år gammel luftballong-sport. Boken er full av uinspirerte bilder som pynter opp en grå tekst, men som mangler begrunnelse.

Personlig touch

Ramms egenopplevde historier kommer i små drypp. Den mest interessante fortellingen handler om da han prøvde Stig-André Berges metode for å gå ned i vekt. Brytere må svette seg ned mange kilo for å kunne delta i riktig vektklasse, og Ramm prøver Berges svettedrakt. Han svetter MYE og går ned tre kilo på en time. I denne lille fortellingen kommer leserne under huden på både sportsutøveren og Ramm selv, og det gir teksten litt nerve.  

Dessverre er de fleste av Ramms egne fortellinger fra «innsiden» sjokkerende banale og trivielle. For eksempel forteller Ramm at han stod bare 20 meter unna da Klæbo og Ustjugov kranglet under ski-VM i Seefeld i 2019. (Det var alt). Eller at den samme Klæbo takket nei til sjokolade under en innspilling av en sketsj sammen med Ramm. Klæbo har nemlig intoleranse for melk. Det er fint med personlige historier, men de bør helst være gode. I denne boka er innsideinformasjonen nesten uten unntak forglemmelige og utrolig kjedelige.

En vits til slutt

Man blir ikke automatisk en god forfatter av å være kjendis på TV. Man blir heller ikke nødvendigvis en god formidler fordi man har en sterk interesse for sport. Boka til Ramm har gode tilløp. De små faktaopplysningene nærmest trygler om lov til å bli fortellinger, og den personlige vinklingen som Ramm legger opp til, kunne pustet liv i teksten. I stedet er forfatteren nesten ikke til stede i teksten, og tilløpet til fortelling drukner i knusktørr oppramsing.

Boka slutter med en vits. Det er litteraturlisten. Den strekker seg over fire sider, men består stort sett av kilder som ikke er kilder, som aftenposten.no, nrk.no, snl.no osv. Her kunne det like godt stått internett, diverse aviser og tv-program. Punktum. Hadde dette vært kildelisten til en fagtekst skrevet av en ungdomsskoleelev, ville læreren kommentert med kraftig rødpenn. På universitetsnivå ville dette vært stryk. Men kildelisten understreker kanskje et trist poeng med hele boka: Hva er egentlig vitsen?