En uærbødig lesning av Norsk barnelitteraturhistorie

For å sitere forfatteren Ebba Haslund: «Når jeg åpner en litteraturhistorie, er det fire ord som først faller meg inn. Fire ord. Gudskjelov, jeg er med!» Denne tredje reviderte og utvida utgaven av Norsk barnelitteraturhistorie har funnet plass til meg også, takk for det. Men først og fremst takk for at Samlaget påtar seg utgiften med å gi ut en raust illustrert barnelitteraturhistorie på 664 sider. Ingen av våre naboland kan vise til noe tilsvarende. Norsk barnelitteraturhistorie er nå ført helt fram til 2015. De 366 sidene om litteraturen etter 1970 er i stor grad nyskrevne, og derfor hovedanliggendet for denne anmeldelsen. Når jeg heretter legger an en mer utakknemlig tone, er det fordi et slikt verk setter standarden for hvordan vi skal forstå norsk barne- og ungdomslitteratur. Den bestemmer hvilke aktører vi skal vite å verdsette. Slik utvalgsmakt og definisjonsmakt er det min oppgave å forholde meg kritisk til.

Tre representanter for bokfolket
La meg først tilby en trøst til alle forfattere og illustratører som ikke finner sine utgivelser nevnt annet enn i den elektroniske bibliografien på nettet. Selvfølgelig er utvalget skeivt. Selvfølgelig er det helt umulig for tre litteraturhistorikere å skrive seg fri fra egne ståsteder og fra den kulturen de er del av. Det er snarere forbløffende hvor vidsynt de betrakter historien tatt i betraktning at alle tre tilhører samme generasjon, samme kjønn, omtrent samme breddegrad og langt på vei samme litterære tradisjon.

Jeg oppfatter dem som representanter for det de introduserer som «book people», dem barnebokforskeren Perry Nodelman mener «evaluerer bøkene på bøkenes egne premisser og anbefaler det de identifiserer som kvalitetslitteratur» (s. 617, min oversettelse.). De står i motsetning til «child people» som i større grad vurderer barnebøker utfra kunnskap om barns lesing. Blant bokfolket finner vi akademikere og de mest kunstbevisste forfatterne. Barnetilhengerne består oftere av lærere, foreldre og bibliotekarer.

Mye crossover
Bokfolket bruker kompleks som honnørord. Til tross for konkurransen om plassen, tar Birkeland, Risa og Vold også med verk som ikke er utgitt for barn: Hva har de voksne øldrikkerne Pondus av Frode Øverli og Nemi av Lise Myhre-Hestnæs å gjøre blant tegneseriene? Blant Aina Bassos historiske ungdomsromaner har voksenromanen Fange 59. Taterpige fått plass (Aina er forøvrig konsekvent feilstavet som Aino). Om Ragnar Aalbus bildebokserie Dyr i drift heter det: «Innslag av ironi, parodi, ordspel og slapstick gir bøkene eit breitt nedslagsfelt» (s.324) – bredde da forstått som at Aalbu «har gjort bildeboka til ein interessant boktype også for ungdom og vaksne lesarar» (s. 325). En barnetilhenger er nok mer tilbøyelig til å mene at Aalbus mange voksenreferanser kommer i veien for unge lesere. Heldigvis er ikke prioriteringa av såkalt crossover så dominerende at den gjør barnelitteraturen annenrangs og reduserer den til et steg på veien mot den «virkelige» litteraturen. I blant kan utvalget likevel gi inntrykk av at litteraturhistorikerne har til hensikt å overbevise barnetilhengerne om at den beste litteraturen er den leserne må anstrenge seg for å ha glede av.

Stemoderlig behandling av sjangerlitteraturen
Riktig nok slår Birkeland, Risa og Vold fast at barneleserne har fått en større rolle i «formidling, synleggjering – og evaluering – av barne- og ungdomslitteraturen i Norge i første tiår av 2000-talet» (s. 617). Men hva unge selv foretrekker er altså underordna for bokfolk. Kanskje ikke så rart da at trioen forveksler uprisen.no med den nedlagte ubok.no og viser manglende kjennskap til nettstedet som sørger for at hundrevis av ungdom anmelder samtlige norske ungdomsromaner hvert år. De populære spenningsbøkene er verdiga bare 11 sider, mens bolken om barnepoesi etter 1970 har fått 14. Visst er en god del populærlitteratur omtalt der framheva forfattere skriver begge deler. Men behandlinga av sjangerlitteraturen står mildt sagt ikke i forhold til antall utgivelser.

Heia kunsten – og mannen!
Jeg tør likevel ikke tenke på hvordan barnelitteraturen ville sett ut uten bokfolk. Birkeland, Risa og Vold har gjennom lange yrkeskarrierer på barnebokfeltet jobba iherdig og prisverdig for at barneboka skal betraktes som kunst, og ikke bare som pedagogisk verktøy. I denne utvida utgaven setter de en ny standard for omtalen av bildebøker og tegneserier ved å sortere dem på illustratørskap heller enn forfatterskap. I blant innebærer det å ofre tekstforfatteren, men ikke til en mer overflatisk omtale enn det de fleste illustratørene har måttet tåle fram til nå. Denne modige prioriteringa demonstrerer den visuelle vendinga i barnelitteraturen og hever statusen til bildekunsten.

Det kan også tolkes som et forsøk på å heve barnebokas status at menn nokså gjennomført er litt bedre representert enn kvinner. Er det bevisst for å befri barnelitteraturen fra stempelet som «kvinners domene» – eller har menn faktisk betydd mest for den litterære utviklinga? Blant dem som er verdiga fire referanser eller mer, er i alle fall 60 prosent menn, inkludert kritikere, forskere og Pablo Picasso. I kapittelet om litteraturen fra 70-tallet og fram til i dag, er det seks menn blant åtte framheva forfattere «som kvar på sin måte har medverka til at den implisitte lesaren er blitt meir samansett og kompleks enn tidlegare». Fam Ekman og Gro Dahle  er ledsaga av Tor Åge Bringsværd, Einar Økland, Tormod Haugen, Rune Belsvik, Harald Rosenløw Eeg og Bjørn Sortland (jepp, hele tre fra Vestlandet, der også Birkeland og Risa har hatt sitt akademiske virke). Heldigvis er det ikke ofte kvinner sees i lys av menn og dermed reduseres til «den andre»: «Interessant er det at også kvinnelege teikneserieskaparar har markert seg så sterkt med oppvekstromanar» (s. 371).

Påfallende forskjellsbehandling
Forordet helgarderer mot forskjellsbehandling: «Vi er tre forfattarar som har kvar vår måte å skrive på, og tilnærminga til materialet vil i tillegg bli forskjellig avhengig av perioden vi skriv om, kjeldetilfang og kva for litterære særtrekk som dominerer i perioden» (s. 13). Mens perspektivbruken til illustratør Hans Normann Dahl bidrar til å vektlegge «det han oppfattar som vesentleg» (s. 333), går teksten god for at Inger Lise Belsvik har «eit vakent blikk for dei viktige detaljane» (s. 333). Mens Stian Holes bildebøker «demonstrerer ei bevisst haldning til arbeidsforholdet mellom ord og bilde» (s. 355), vurderer teksten at Inger Lise Belsvik «meistrar den fine balansegangen mellom tolking og meddikting, ho overkøyrer aldri teksten i illustrasjonane sine» (s. 331). Erna Osland har «ikkje minst (…) nådd lesarane gjennom sin eigen vri på fagboksjangren» (s. 504), mens Belsvik er «ein meister i å formidle fagkunnskapen på ein poetisk og sanseleg måte» (s. 333). Litteraturhistorien sier aldri at Inger Lise Belsvik er tidenes største illustratør. Det bare virker sånn.

En litteraturhistorie er verken en samling anmeldelser eller en litterær kåring. Variasjonen mellom nøkterne og rosende omtaler virker tilfeldig, og kontrasten får rosen til å framstå subjektiv og overdreven. Legg til et par generaliseringer av typen «ein fulltreffar hos dei yngste» (s. 304) og vi er over i reklamespråk med påstander det ikke fins dekning for. Mangel på «kjeldetilfang», for eksempel anmeldelser å sitere fra, er ingen unnskyldning for å produsere reklame. Hva er hensikten?

Takk likevel
Skeivhetene havner uansett i skyggen når jeg leser de mer generelle betraktningene om alt fra bildeboksjangeren til sosialrealismen. Denne utvida litteraturhistorien er fortsatt like god til å destillere ut essenser, til å trekke paralleller, til å se i lys av internasjonale trender, til å sammenligne over store tidsspenn og til å bruke vitenskapelige begrep på en forståelig måte. Faktum er at Norsk barnelitteraturhistorie både gjør leseren klokere og litteraturen rikere ved å vise oss mer kompetente måter å forstå den på.