En usedvanlig vakker naturbok

Kirsti Blom og Eva Fuglei har laget en instruktiv og interessant bok om fjellreven, eller polarreven, men det er først og fremst fotografiene som gjør boken til en skjønnhetsopplevelse av de sjeldne

Kan man tenke seg en personlig fagbok? Eller, for å gå enda lenger: en kjærlighetserklæring til en dyreart?

Fjellreven, av forfatteren Kirsti Blom og polarforskeren Eva Fuglei, er langt på vei nettopp dette: en kjærlighetserklæring til den lille fjellreven. Kjærligheten springer åpenbart ut av to forhold. Det ene er det lille dyrets skjønnhet og eleganse: «Fjærlett springer den over viddene, spretten som en hare. Den er den nordlige kenguruen. En danser.» Og: «Tidligere trodde folk at det var reven som skapte nordlyset når den løp over fjellviddene i sin skinnende, glitrende pels.»

Den andre grunnen til kjærligheten må være det lille, elegante dyrets intelligens, smarthet, hardførhet, utholdenhet og overlevelsesevne i arktiske miljøer hvor det knapt burde være mulig å overleve; fjellreven går ikke i hi om vinteren engang.

Teksten følger stort sett naturens syklus fra vår via sommer, høst og vinter til ny vår; fra fødsel til drektighet og ny fødsel. Dette mønsteret brytes opp av en rekke innskutte opplysninger – inntrykket blir litt rotete, men teksten er svært informativ, levende og engasjerende. Skulle jeg ha noen innvendinger, måtte det være at den er for kort. Noen steder virker opplysningene temmelig summariske, og andre opplysninger savner jeg – om fjellrevens jaktteknikk, for eksempel, om pelsskiftets verdi som kamuflasjeteknikk, eller om hvem som er fjellrevens fiender. Rett skal være rett, det står både om rødrevens drap på fjellrevunger og om menneskenes pelsbegjær. Men jeg kunne godt ha tenkt meg en litt større bok. Og et par blundere burde ha vært unngått; den verste er nok opplysningen om at «Revefar henter mat til revemor mens hun dier valpene.» Det må vel være hvalpene som dier moren, og moren som ammer hvalpene?

Men det som gjør boken til noe helt enestående, er fotografiene. Både dyrefotografiene og landskapsbildene er intet mindre enn fantastiske. En detalj som neppe kan være tilfeldig, men vitner om et bevisst og meget vellykket estetisk valg, er blåtonene. Selv i sommerbildene går blåfargene igjen. Blått gir tradisjonelt assosiasjoner til is og kulde, og det er unektelig mye is både i boken og i fjellrevens liv. Likevel er det ikke noe kaldt over skjønnheten i denne boken, det er bare vakkert.