En uskyldig leser

Jeg var et barn som ble lest for, og som elsket det. Også lenge etter at jeg var blitt for gammel til den slags, snek jeg meg inn når mine mindre søsken ble lest for – og med en stor søskenflokk med god spredning kunne jeg fortsette med det helt til jeg flyttet hjemmefra. Likevel: det virkelig store, det som endret alt, det var å lese selv.

Den første boka jeg leste fra perm til perm, som ikke var en bildebok, men en ekte fortsettelsesbok, ble lest på fjelltur i Jotunheimen. Siste setning ble avsluttet lent inntil en flaggstang på Gjendesheim, jeg husker alle detaljer. Det var den ultimate mestring, det endelige beviset på at jeg kunne jeg lese. Selv. Jeg husker ingenting av boka. Ikke nå – og det gjorde jeg sannsynligvis ikke da heller. Det handlet alt sammen om det tekniske. Jeg hadde klart det som jeg lengtet etter, og fikk, som forventet, en bøtte med skryt. Den virkelige leseropplevelsen kom først et par uker seinere, da min tante på en sannsynligvis kalkulert tilfeldig måte, slang til meg en gammel versjon av Frendeløs.

At bøker kunne åpne en hemmelig, stille verden som var bare min, tilgjengelig akkurat når jeg ønsket, var jeg ikke forberedt på. Erkjennelsen kom som et sjokk, helt plutselig der jeg lå i en gammel seng på hytta: nå kunne jeg lese alt! For meg var Frendeløs en ny type bok, en slik bok de voksne leste. Utgaven var slitt og gammel, og hadde mistet omslaget og derfor uten tegninger på forsiden. Det var minimalt med illustrasjoner. Kapitlene var lange, og språket omstendelig. I det minste sammenlignet med den første boka jeg leste. Og universet den åpnet var enormt. De moralske dilemmaene var uendelige, og sorgen enorm. Jeg var ennå en så uskyldig leser at jeg ikke var i stand til å kjenne igjen opptakten til den lykkelige slutten: jeg trodde i fullt alvor at det ikke kom til å gå bra. Og nettopp derfor, fordi gleden over at det likevel ordner seg, aldri kan oppleves igjen, er jeg også fast besluttet på å aldri lese den igjen.