En veldig viktig bok

Jeg sakser fra bokomslaget for å sette leseren inn i bokens motiv og tema:

Anna har alltid hatt et intenst fantasiliv. Men i det siste har hun opplevd at mye av det hun drømmer og forestiller seg, er noe som kommer til henne fra en annen virkelighet, eller kanskje fra en annen tid?

Hun drømmer at hun er sitt eget oldebarn, Nova. I år 2082 har Jorden mistet mye av sin fortryllelse. Havet har steget, store økosystemer er ødelagt, og tusener av plante- og dyrearter er borte. Er det noe oldemor og Nova kan gjøre for at verden kan få en ny sjanse?

I Anna. En fabel om klodens klima og miljø lar Gaarder leseren få oppleve framtiden gjennom øynene til Anna eller framtidsbarnebarnet Nova. Disse scenene er skildret med en egen eksistensiell nerve. Gaarder ønsker ikke å lage en spennende framtidsdystopi, men en realistisk skildring av livet i Norge anno 2082 hvis karbonutslipp og global oppvarming får fortsette. Boken inneholder noen tankevekkende scener: Arabiske klimaflyktninger ridende på dromedarer. Mennesker som håndpollinerer frukttrærne sine. Et varmt og regnfullt klima.

Nova er stemmen fra framtiden. Og hun forteller oss: Jeg vil ha «menneskeaper, løver og tigre tilbake. Jeg vil ha dem reinstallert» (s. 45). Hvem kan unngå å la seg engasjere av det?

Spørsmål som handlingsmotor

Handlingsmotoren er et spørsmål som de fleste av oss ønsker svar på: Hva kan vi gjøre for at verden får en ny sjanse? Tror man på framtidsvisjonene til Gaarder, lurer man naturlig nok på hva vi skal gjøre. Siden man leser en bok, lurer man også på, bevisst eller ubevisst, hvordan svaret kan fungere litterært innenfor formatet «ungdomsbok». Sjansen for at løsningen på klimaproblemene er å finne i bindende politiske beslutninger på et internasjonalt plan, er slik jeg ser det, stor. Men slike «byråkratiske» løsninger skaper ikke nødvendigvis godt litterært driv. Så hva gjør Gaarder da for å gi ungdommen håp om at klimautfordringene kan løses?

Problematisk hjelpekonflikt

Gaarder har prøvd å konkretisere klimaproblemet ved å skrive inn en dramatisk hendelse fra vår tid. Anna blir kjent med psykiateren Benjamin som er mer enn alminnelig interessert i klimautfordringene. Hans datter, Ester, som jobber for Verdens matvareprogram, blir kidnappet i Somalia. Hendelsen knyttes i boken til politisk uro forårsaket av menneskeskapte klimaendringer. Denne hjelpekonflikten introduseres tidlig, og får sin løsning mot slutten av boken. Men gir den mening til resten av fortellingen?

Tørke og klimaendringer

Fortellingen om Ester minner om hendelser fra virkeligheten. Vestlige nødhjelpsarbeidere lever et farefullt liv i randsonen til Sahara. De blir kidnappet og noen ganger drept. Men skyldes konfliktene her menneskeskapte klimaendringer? Jeg er ingen ekspert på området, men støtter meg til Tor Benjaminsen. Han hevder at konfliktene i dette området skyldes politiske forhold, ikke klimaendringer. Interesserte kan lese mer om klimamyter som denne hos xmag.no. Misforstå meg rett. Jeg tviler ikke på de menneskeskapte klimaendringene, men tror ikke at tørke i Sahel-området er bevis på dette.

Handlingstråden om Ester er ikke godt integrert i resten av fortellingen om jordas framtid, men løser enkelte plotutfordringer underveis. Benjamin får rollen som «klimaekspert» som forklarer Anna, men egentlig leseren, karbonbalansen og andre klimafaglige spørsmål på en pedagogisk måte. Kidnappingen av Ester skaper lesemotivasjon, og fungerer som et eksempel på en nåtidig klimakonflikt (riktignok svært problematisk). Den skal antakelig vise Annas omsorg for sin egen tid og vekke henne til ytterligere innsats, og kanskje forsterke leserens slumrende engasjement. Men trenger vi det? Gjennom Annas øyne skuer vi inn i en framtid som både virker realistisk og skremmende. Esters skjebne blir aldri spennende nok sammenliknet med Annas jakt på svar som kan redde jorda.

Kritiserer Norge

Gaarder viser sin samfunnskritiske klo i denne fortellingen. Han harselerer finurlig og nådeløst med klimakvotesystemet. Han beviser hvordan vi har fjernet oss fra naturen gjennom denne enkle observasjonen: «De fleste kan ramse opp flere navn på fotballspillere og filmstjerner enn de er i stand til å nevne fuglearter.» (s. 160) Og han lar Den internasjonale klimadomstolen i Haag dømme Norge til å betale tilbake 97 % av oljefondet. Og hva svarer det statlige, norske oljeselskapet når de stilles til ansvar for oljeutvinningen av tjæresand? «Hvis vi ikke hadde gjort det, ville noen andre ha gjort det på en enda skitnere måte.» Og Gaarder legger lakonisk til: «I Haag har mange krigsforbrytere unnskyldt seg på tilsvarende vis.» (s. 181)

Løsningen

Gaarder har en løsning på hvordan vi skal redde miljøet. Og han lar en skoleelev presentere den. Løsningen virker troverdig fordi den tar hensyn til menneskets iboende svakheter, vår hang til sladder, konkurranse og spill. Den er ganske kreativ og burde egentlig avsløres her. Men det er kanskje best å la boksalget gå sin gang, selv om det går på bekostning av spredningen av løsningen på klimautfordringene?

Gaarder satser på at rå kommersialisme skal redde verdens planter og dyr. På en måte minner hans løsning om Joseph Kony-kampanjen som rullet på Internett mars 2012. Kampanjens uttalte mål var å fange og stille Joseph Kony til ansvar for sine avskyelige handlinger. Men Kony opererer fortsatt der ute i jungelen, selv om hele den vestlige verden lærte seg navnet hans. Var kampanjen «to good to be true»? Og gjelder samme innvending for løsningen som presenteres i Anna. En fabel om klodens klima og miljø? Gaarder nevner ikke global politisk innsats som en mulighet, og det ville heller ikke passet inn i fabelen. Hans løsning må derfor leses som en provokasjon: Jaså, du tror ikke dette vil hjelpe, se om du klarer å finne på noe bedre selv.

Fungerer boka slik, er den virkelig god!