En verden i sort/hvitt

Amal, en seksten år gammel gutt, er tiltalt for overfall og grov legemsbeskadigelse. Vi følger ham fra han sitter i rettssalen og i tiden som følger. Ibi Zoboi og Yusef Salaam har skrevet historien om denne mørkhudete muslimen som blir dømt for noe han ikke er skyldig i. Salaam er en av The Central Park Five, en guttegjeng som i 1989 ble dømt for et overgrep de ikke hadde begått. Først da alle fem hadde sonet dommen, tilsto serievoldtektsmannen Matias Reyes å ha stått bak overgrepet. DNA-bevis underbygget skyldspørsmålet. Amal er ikke Yusef, boka er fiksjon. Likevel gir det en ekstra tyngde til prosjektet når en av forfatterne selv har blitt uskyldig dømt, og dermed mistet flere år av livet i et regelrett justismord.

Husk hvor du kommer fra

Boka åpner med at Amal forteller om moren, han kaller henne Umi, som hvert år på Amals bursdag viser ham et videoopptak av at han blir født. Allerede her får vi en forståelse av den varme, nære relasjonen Amal og moren har. Det kjennes trygt å ha henne i nærheten, og det er tydelig at moren er sjefen i huset. Hun er den som oppdrar ham, som sier «kom her, gutten min/ du må huske på/ hvor du kommer fra.»

Dette får en dobbel betydning når vi vet hvordan unge, mørkhudete gutter kan bli portrettert, eksempelvis i amerikanske medier. I likhet med alle de hvite, privilegerte amerikanerne, har også Amal en gang vært et nyfødt, lite menneske på vei inn i verden. Han er en ung gutt som prøver å finne sin vei i livet, akkurat som de rike, hvite guttene han havner i konflikt med. Dette høres kanskje ut som en banal observasjon, men poenget er at Amal ikke blir møtt som et likeverdig menneske. Han går rundt med en merkelapp som setter ham i bås, som gjør at folk tror de vet hvem han er så fort de ser ham. Dette kan man kanskje argumentere for at unge, rike, hvite gutter også kan kjenne seg igjen i, men konsekvensene av å bli sett på som kriminell er langt mer alvorlige og inngripende enn å bli stemplet som eksempelvis pappagutt.

Systematisk rasisme

Etter en voldsepisode i den finere delen av byen, havner Amal i rettssak. Når man snakker om rettssystemet, kan det høres ut som en abstrakt enhet. I Punching the Air trer det juridiske systemet frem gjennom ulike ansikter, gjennom mennesker som spiller en viktig rolle for hvilken skjebne Amal skal møte, hvilke muligheter han skal beholde, eller bli frarøvet, videre i livet: forsvarsadvokaten hans, juryen som dømmer ham, kunstlæreren som forteller om vanskelighetene hans heller enn det åpenbare kunstneriske talentet hans, og dommeren som avsier dommen.

Noe av det som gjør størst inntrykk i lesningen av boka, er kontrasten mellom hvordan Amal fremstilles av de som vil ta ham, og de som heier på ham. Mostanderne hans er i praksis en gjeng hvite, privilegerte mennesker som ser ham som en voldsutøver, en pøbel og en kriminell. De som kjenner ham, og ikke minst han selv, forteller en helt annen historie. Vi blir kjent med en ung gutt, en kunstner, som fremdeles er et barn, men som møter konsekvenser som om han er en voksen. Boka har blitt svært populær i hjemlandet USA, og dens bærende konflikt et bilde på polariseringen som preger amerikansk samtid.

Sorg og skam innenfor murene

Amal er en reflektert karakter, og vi får se sårbarheten hans blant annet gjennom savnet etter moren, lengselen etter jenta han er interessert i, skammen han kjenner på når onkelen hans ikke kommer på besøk i fengselet. Amal er lett å bli glad i, og det er mange som støtter ham og tror at han er uskyldig. Dessverre befinner heiagjengen seg utenfor murene.

Skuffelsen han kjenner på når Umi kommer på besøk, gir et godt bilde av Amals stemme: «det var som/ det var som om ansiktet hennes/smeltet og ble/honning som dryppa fra en skje/ Sorg rant fra panna til leppene hennes/smelta og dryppa/ Jeg er så skuffet over deg, Amal, sa Umi/ og hjertet mitt/ hjertet mitt var som ansiktet/ hennes.»

Det er hjerteskjærende å lese om hvordan en ung mann sørger over tapet av sin egen fremtid. Livet i fengselet er brutalt og skremmende, med fengselsbetjenter som fores av makten rollen deres gir dem over de innsatte. Boka viser hvordan den systematiske rasismen herjer hardt og nådeløst. Heldigvis finnes det også lyspunkter. Etter hvert får Amal venner innenfor murene, og der er det også noen ildsjeler som virkelig ønsker å hjelpe de innsatte, blant annet gjennom poesikurs. Et lite glimt av lys i en nær uutholdelig situasjon.

Langdiktets mange muligheter

Den norske oversettelsen av boka er imponerende. Oversetter Marjam Idriss har gitt boka en norsk språkdrakt som er så kledelig at jeg i løpet av de 400 sidene boka strekker seg over sjelden tenker over at originalspråket ikke er norsk.

Langdiktet er ikke det vi ser mest av i samtidslitteraturen. Punching the Air kan gjerne være en reklameplakat for langdiktformatet, og viser at det kan være svært godt egnet til å fortelle en viktig, spennende og lærerik historie. Forfatterne evner å nyttegjøre seg av langdiktformatets muligheter, der de leker med tekst som strekker seg ut i ulike formater på sidene.

En fordel med langdiktet er også de naturlige rommene for pauser mens man leser. Innholdet er kraftfullt og slår fra seg. For en leser som synes en hel roman kan bli krevende å komme gjennom, bidrar langdiktformatet med en velkommen og viktig tilgjengeliggjøring. Denne boka kan mange komme til å like, også de som vanligvis ikke leser poesi verken av den korte eller lange typen.