Endre Lund Eriksen i kjent stil

Boktittel: Edvin Ramm går under vann
Forfatter: Endre Lund Eriksen
Illustratør: Bård Sletvold Torkildsen
Forlag: Fabelfjord, utgitt i samarbeid med Epilepsiforbundet
Årstall: 2024
Antall sider: 203
Sjanger: Humor og alvor
«Edvin Ramm går under vann» er en sjarmerende historie om en smått angstfylt gutt som tar i overkant mye ansvar for moren sin. Boka er krydret med fine illustrasjoner av Bård Sletvold Torkildsen.
Det er bare å innrømme med en gang: Jeg liker flere av bøkene til Endre Lund Eriksen, særlig humoren vi finner i blant annet Den sommeren pappa ble homo, og ikke minst: Det nære fortellergrepet han gjerne velger til bøkene sine. Uansett om han lar hovedkarakterens stemme manifesteres via dagbokformat, mailkorrespondanse eller som en slags voice-over hvor hovedkarakteren beskriver historien sin i nåtid, så gir det leseren en følelse av nærhet til hovedkarakteren. Et tilsynelatende enkelt grep som egentlig er komplekst, for hovedkarakterer kan som kjent både lyve og unnlate å fortelle ting. Og tilliten til hovedkarakteren opparbeides i løpet av boka, akkurat slik vi opparbeider tillit til mennesker i det virkelige livet. Det er en god øvelse for enhver leser å oppleve en fiksjonskarakters virkelighet så uforbeholdent. Og det er nettopp hovedkarakterens voice-over i presens sanntid Lund Eriksen benytter som fortellergrep i Edvin Ramm går under vann. Synsvinkelen spiller på lag med tematikken i historien: Hvordan Edvin opplever å ha en mor med epilepsi, og utfordringene som følger – tidvis komiske, tidvis rørende og tidvis farlige.

Tilsynelatende livløs mor
Boka starter rimelig brutalt med at Edvin finner moren sin på gulvet:
Jeg ser det med en gang jeg kommer opp trappa. Mamma er dau.
Hun ligger på kjøkkengolvet. Armer og bein er vridd i rare vinkler, og trynet er klint mot golvet.
Ambulansen kommer og moren må på sykehus. Etter dette blir Edvin redd for at hun kan falle om og dø når som helst, og han tar på seg ansvaret for å passe på henne. Moren på sin side fremstår uanfektet med tanke på sin nye diagnose, noe som bare stresser Edvin ytterligere. Og siden det er Edvin som forteller historien, kan ikke leseren vite om moren bare later som eller faktisk er så avslappet som hun virker. Som voksenleser er det lett å tenke at hun prøver å skjerme Edvin. Som barneleser ville jeg nok tenkt at hun i så fall undervurderer ham.

Det får naturlig nok negative konsekvenser for Edvin at han tar på seg et voksenansvar, og moren hans er ikke så flink til å fange opp dette. Han holder seg våken om kvelden helt til hun endelig sover trygt i sengen. Han dropper sosiale aktiviteter og skynder seg hjem etter skolen for å passe på henne. Han gjør research på epilepsi og får katastrofetanker. Det skinner også gjennom at bestemoren – altså morens mor – er like bekymret som Edvin. Han kaller henne Verstemor, med god grunn. Hun er kontrollerende og sier direkte slemme ting, blant annet at Edvin har skyld i morens anfall. Verstemor ligner Cruella de Vil rent utseendemessig, hun har til og med den samme ikoniske sigarettholderen. Hun har også sensitiviteten til en dampveivals, på nivå med Miss Agatha Trunchbull i Roald Dahls Mathilda. Og i likhet med Trunchbull menneskeliggjøres hun på slutten av boka, når vi får se henne genuint redd.
Her er vi inne på en av bokas styrker, nemlig karaktertegningen som i tekst og illustrasjoner ser ut til å være gjort med stor kjærlighet. Personene er sjarmerende, morsomme, sårbare, feilbarlige og tidvis helt på jordet. De har en overdreven, karikert, destillert menneskelighet i seg som gir rom for mer villskap, sprell og ikke minst humor som det er masse av i denne boka.

Balansen mellom humor, alvor og spenning
Jeg lo høyt flere ganger, noe som for min del skjer relativt sjeldent med bøker. Det var oftest på grunn av voksenhumoren mellom linjene, men også fordi Edvins indre liv var i overkant gjenkjennbart. Det at jeg en gang i tiden lo enda mer av Den sommeren pappa ble homo, la uheldigvis noen kjepper i hjulene for denne boka. Som anmelder er det selvsagt viktig å unngå forventningsfella, men at jeg gikk rett i den er tross alt et kompliment til forfatteren.
Som barn hadde jeg nok fanget opp mer av bokas alvor enn av humoren, og lest i racerfart for å finne ut av hvordan det går med Edvin og moren hans til slutt. Man har jo på følelsen at det vil gå bra, og heldigvis gjør det nettopp det, men historien har riktig mengde farlighet og usikkerhet i seg til at man bekymrer seg sammen med Edvin og kjenner at ting står på spill. Dette er godt balansert av Lund Eriksen.
Jeg tror det likevel med fordel kunne vært enda litt mer galskap og villskap i boka enn det allerede er. Her og der i historien blir jeg sittende og forvente, frykte og inderlig håpe at det skal ta fullstendig av. Med disse herlige karakterene hadde det definitivt vært rom for det. Men dette er en smakssak.

To tilpasse or not to tilpasse
Det er en del voksne begrep og vendinger i boka, blant annet downward facing dog og Big Pharma. Jeg tenker umiddelbart: «Er det greit å bruke såpass ukjente ord for unger flest, da?» Så innser jeg at dette er en automatisert tankegang, tar noen tankeskritt tilbake for å revurdere, og konkluderer med at det går greit – boka er nemlig fengende nok til at jeg tror barna uansett vil fortsette å lese. Kanskje vil de til og med prøve å finne ut av hva eventuelt ukjente ord betyr, og utvide vokabularet? Jeg heier på slike dynamikker og håper på flere fengende bøker fra både Lund Eriksen og forfattere generelt. Jeg heier på at barna føler de bare må lese på grunn av ren leseglede, og ikke fordi en voksen tvinger dem til det. Dette kunne vi filosofert mer over. Men det er på tide å avrunde med å si at jeg synes Edvin Ramm går under vann er verdt å lese fordi den er spennende, morsom og relevant. Jeg håper og tror at den vil settes pris på av dagens barnelesere.