Endring, mestring og stefamilier

Rikka på ordentlig og forever
Maiken Nylund
Cappelen Damm 2019

Nå eller aldri, Rikka
Maiken Nylund
Cappelen Damm 2020

Rikka gir seg ikke
Maiken Nylund
Cappelen Damm 2021

Endelig sommer, Rikka
Maiken Nylund
Cappelen Damm 2022

Livet som skilsmissebarn med pendling mellom to familier er et gjennomgående tema i bøkene. En del av de problemene Rikka møter, har utspring i to-familiesituasjonen. Bøkene kan kanskje oppsummeres med noe Rikka tenker i begynnelsen av den fjerde boka: «Nina-Marie får det til å høres ut som om alt er som vanlig, men det er ingenting som er det.»

Bøkene er velskrevne, realistiske samtidsfortellinger. Den Rikka vi møter på omslaget er den flinke jenta i klassen over, hun du gjerne vil ligne på. I fortellingene ser vi at Rikka snubler ofte, hun nøler og hun er uerfaren og usikker. Med når historien er over står hun igjen som en mestrer!

I bøkene er det ikke noe makroprosjekt som formidleren kan forenkle det hele ned til; i stedet dreier det seg om Livet Selv med mange små og store delintriger. Slik sett er Rikka-bøkene mer komplekse og livsnære enn bøker som har et uttrykt prosjekt: jakten på en skatt eller hemmelighet. I en kritisk lesning er jeg opptatt av hvordan innsikt og endring oppstår i bøkene. Det kan se ut som om voksne personer i Rikkas nettverk ofte må skape endringene for Rikka.

Mellom to hjem

Rikka bor sammen med mor, stefaren Peter og de små halvsøsknene, tvillingene Anna og Nils i en enebolig i en navnløs bygdeby. Når serien begynner, bor faren med sin nye kone Gunn og deres datter Sina i en leilighet i en by en times reise unna. Rikka bor hos faren annenhver helg. Snart endres dette ved at faren og hans familie flytter tilbake til Rikkas hjemby, og blir boende like ved Rikkas skole. Heretter bor hun annenhver uke hos foreldrene.

Vi ser aldri noe annet enn at alle fire foreldre/steforeldre samarbeider positivt. Utfordringen for Rikka er at hun leter etter bekreftelser på at hun er fullverdig medlem i begge familier. Hun får for eksempel høre at tanter og søskenbarn har vært på besøk hos faren uten at hun fikk vite om det; hun føler seg dermed utestengt fra storfamilielivet.

Vennskapsdrama

Rundt Rikka er det et klassemiljø og nærmiljø med fire navngitte bipersoner med tydelige roller. Lærerne og andre bipersoner er mindre tydelige. Bestevenninna Lise har begrenset med bakgrunn og egenskaper. Som bestevenninner kan hun og Rikka bli skuffet over hverandre når den andre gjør noe uventet, og akkurat dét er nok egentlig Lises viktigste rolle i bøkene.

Jimmy kommer flyttende og blir Rikkas nabo i første bok, og skal flytte i tredje og fjerde bok. Jimmy går i b-klassen, og blir Rikkas kjæreste. Kjæresteforholdet blir delvis utviklet, men det er like framtredende i bøkene hvordan forholdet mellom Jimmy og Rikka er en motor i handlingen rundt dem: sjalusi og misforståelser. Aviva går en klasse over Rikka og de andre, og er kul og grei trommementor. Rikka, Jimmy og Aviva starter band for å spille på skoleavslutningen. Gitte er seriens «superbitch», en rolle som ser ut til å være uunngåelig i praktisk talt alle nye norske barnebøker (unntatt Buffy By). Hun er motpol, rival og problemskaper. Hun spiller en større rolle i serien enn de tre andre, og får også utdypet bakgrunnshistorien sin, i en oppgjørsscene i den tredje boka.

I løpet av ett år

Bøkene utspiller seg i løpet av ett skoleår, fra augustdager i femte klasse til sommerferie. Rikkas åpningsreplikker er fra bok til bok «Jeg elsker sommer», «Det lukter snø», «Kjenn så varmt det er» og «Jeg eeeeelsker sommerferie!» De tre første bøkene har utspilt seg i en veksling mellom to hjemmemiljø, klassemiljø og nærmiljø. I den fjerde boka er scenen flyttet til farmorhuset på landet. Her møter vi Rikkas storfamilie av tanter, onkler og søskenbarn på sommerferie hos farmor. Rikka får samtidig noe innsikt i hvordan stemor Gunn har det som «gjest» i storfamilien.

Slik jeg leser bøkene, er det er situasjonen som skilsmissebarn som er hovedtemaet. Litt spissformulert kan jeg mistenke at alt forfatteren legger inn av små og store handlingstråder bare er ytre handling rundt Rikkas liv i to familier. Slik sett kan Rikka-bøkene minne om Beate Muris bok Jon Eltons vitaminfattige liv (2009), hvor familiesituasjonen med lesbiske og homofile foreldre var det bærende temaet.

Hvis jeg skal tenke som en bibliotekar ute i litteraturformidling med en gruppe barn, vil jeg nok tenke at det kan oppleves som vanskelig å oppsummere handlingen i hver bok på en kort og dekkende måte. Det er «livet selv» som utspiller seg i bøkene, med mange små og store scener. Som bokprater måtte jeg ha valgt ut noen tema fra bøkene og framhevet dem framfor andre tema som også kunne vært nevnt: å få kjæreste, eget rom hos far, bursdagen som Rikka ikke klarer å ta kontroll over, og kattungene.

Endring, læring og integritet

Bøkene om Rikka er godt skrevet og godt komponert. Samtidsbildet virker også relevant, og tatt på kornet. Men når jeg skal lese bøkene kritisk blir jeg mest skeptisk til hvordan endring og innsikt oppstår. Det kan se ut som et mønster at Rikka er omgitt av voksne hjelpere som stiller opp og bringer henne løsningene som gaver. Det er ikke slik hver gang, men ofte nok til at det merkes.

I den første boka er det store dramatiske høydepunktet at Rikka stikker hjemmefra om natta for å besøke lillesøster Sina på sykehuset. Hun har også noen utbrudd overfor stemora Gunn. Begge deler viser selvstendig vilje og initiativ, og i fortsettelsen av dette blir forholdet til stemor og foreldrene bedre, og Rikkas integritet blir ivaretatt. I andre scener (som i «Nødt eller sannhet»-leken hun blir utsatt for), kommer løsningen og innsikten fra mora.

I den andre boka er Rikka aktiv som endringsagent slik at søskenbarna på farssiden kan bo hos henne i mammahuset på besøk. Men når Rikka ønsker seg et bedre rom i det nye pappahuset, er det tante Anne som må tre inn som hjelper og problemløser.

I den tredje boka er intrigene tette og problemene sammenvokst. Lykken for Rikka er sammensatt og integrert: gode vennerelasjoner, respekt fra storgruppa, suksess på skoleavslutningen, riktig bursdagsgave og forståelsesfulle foreldre. Fra en side sett er det voksne som griper inn for å skape endring, men fra en annen side sett er det Rikka selv som løser problemene. Fra den voksne naboen Mona får Rikka en peptalk: «Husk at du er mye sterkere enn du tror,» sier Mona. Og de påfølgende kapitlene heter da også «Rikka gir seg ikke» og «Rikka gjør noe hun egentlig ikke tør».

Rikka fortsetter å ta initiativ i den fjerde av bøkene. Hun finner flere forslag til løsninger selv, og selv om hun må få hjelp av tante Anne i spørsmålet om kattunger, er hun også i det hele tatt mer aktiv for å skape endringer.

Med og uten foreldre

Bøkene inneholder gode hverdagsdrama som også fungerer som lærestykker i livsmestring og relasjonsbygging. Rikka kommer seg gjennom vanskelige situasjoner ved å lære og prøve. Og hun blir klokere underveis. Det er en etablert norm i barnelitteraturen at barn må klare seg selv. Barnebøkenes barn forventes å analysere problemene og finne løsninger på egen hånd. Dette er ikke fullt gjennomført i Rikka-bøkene. Når det er sagt, så kan jeg også føye til at det både finnes en tradisjon i barnelitteraturen hvor foreldrene er usynlige (tenk CLUE eller Bakkebygrenda), og en tradisjon hvor foreldrene er en del av historien og hvor løsningene utvikles sammen med foreldrene (som eksempelvis i Maria Parrs bøker).

Rikka-bøkene har nesten bare gode sider. Den ene lille svakheten jeg finner, er altså at Rikka i noen avgjørende scener mister rollen som initiativtaker. Det er ikke en fatal feil, og i virkelighetens verden er det mange barn som får gode råd av voksne. Kanskje er det en lærdom nettopp i dette at man kan få hjelp av trygge voksne. Men jeg tror bøkene og Rikka ville vært et lite hakk mer interessante hvis Rikka i de neste bøkene blir en hovedperson som mer konsekvent skaper løsninger selv sammen med jevnaldrende.