Englejakt

EN INNERTIER AV EN SPENNINGSROMAN – MED FEMINISTISK SLAGKRAFT

«My name is queen of fucking everything», sto det på t-skjorten til Engel Winge da vi møtte henne i Englefjes. I Englejakt står det «Über Mädchen» på t-skjorten. Den unge damen er fortsatt like kompromissløs og bråkjekk, med et «særskild talent for å rote i andres drit», som det heter på omslaget. Temmelig bokstavelig, faktisk. I prologen sitter Engel skjult i et utedasskammer.

Selvstendig snushane
Det er så klart en årsak til at hun er i en såpass «bedriten situasjon»(152). Som sommervikar i lokalavisen på Tysnes, har Engel kommet borti lyssky affærer. Det starter med et intervju med et medium fra tv-serien Åndenes makt. Synske Connie har flyttet inn på en gammel gård som tidligere ble brukt som avrusningsklinikk. Grufulle ting har skjedd, sier hun, lik ligger begravd, og nå spøker det. Neppe, tenker Engel, men når hun finner en nedgravd hund, forstår hun at noe er galt. Før hun vet ordet av det, er hun på sporet av storstilt narkotikakrim, og farlig blir det. Med seg på laget har hun kollega Alf, og får en viss bistand av politimannen Ole (som hun svermer for), men det meste fikser Engel selv. Hun har – for å si det forsiktig – et visst killer instinct. Hun skal klare alt hun setter seg fore! Helst alene. «Viss ein treng nokon, så er løpet alt køyrt», tror Engel. «Den einaste eg har full kontroll over, er meg sjølv.»(146 og 155)

Familiebakgrunnen har nok bidratt til Engels selvstendighetsdriv. Mamma er død, og pappa er en veiking som neppe kan regnes med. Dessuten jobber han i Berlin. Engel bor hos farmor, en svevende, hasjrøykende hippie-dame som nok er snill, men ingen stabil støtte for barnebarnet. Altså gjøres det plass til litt familieproblematikk i Englejakt. Pluss en dose sjalusidrama. Ole har jo kjæreste. Venninnekonflikt er også et motiv. Det er imidlertid halsbrekkende spenning som dominerer romanen. Tysnes virker som et heftig sted, og nynorsk har aldri vært kulere!

For rå?
Røssland er blant forfatterne som for kort tid siden fikk kritikk for stygg språkbruk, sex- og voldsfiksering. Dagens Næringslivs litteraturskribent (og fast anmelder for Barnebokkritikk) Ola A. Hegdal mente at dagens ungdomslitteratur er dominert av «grovt språk, masse sex av forskjellige typer, som ofte er ganske eksplisitt beskrevet» (Dagbladet 01.12.2008), og trakk frem Samlagets bøker som de verste representantene for ondet. Tja, han skal vel ha rett i at det «går hardt for seg» i Røsslands bøker, for Engel er ingen engel. Hun er en «feministglyfse» (109), ifølge en teit fiende, hun snuser og drikker, banner så det lyser, lirer av seg replikker som «sug kuk»(110), og skjeller ut venninnen som gir etter for kjærestens krav om barbert «skallemus»(44). Og våger noen å kalle henne ei «clamydiabefengt surfitte ingen vil knulla», nøler hun ikke med å replisere at vedkommendes pikk neppe duger som annet enn tannpirker. (109 – 110) Ingen Nancy Drew, altså. Og kanskje det er derfor Hegdal stikker seg på boken? Kan det tenkes at Engels rå fremferd oppfattes som råere fordi den bryter med tradisjonell femininitet?

Upolert og sammensatt heltinne

Debatten Hegdal har tatt opp, er interessant. Den dreier seg om forfatterens ansvar overfor lesere som ikke er voksne. Mange vil være enige i at ansvaret er større, jo yngre leserne er. Men når er leserne gamle nok til at man ikke bør ta spesialhensyn? Og hvis man skal ta hensyn, hvilke hensyn skal tas? Dette finnes det ingen fasitsvar på, og det er viktig at diskusjonen holdes åpen.

Jeg mener imidlertid at Hegdal bommer med sin kritikk av Røssland. Selvsagt er det latterlig å kjøre på med sex, vold og banning ene og alene for å appellere til ungdomslesere, men dette kan Røssland ikke anklages for å gjøre. Hun har skrevet rett fra levra om en beundringsverdig tøff heltinne som agerer og snakker rett fra levra. Antakelig kan Engel kritiseres for å være et dårlig forbilde – man bør jo ikke røyke hasj på dunkle barer i Berlin, men i kraft av sin integritet, intelligens, selvstendighet og handlekraft, blir hun i sum et positivt og slagkraftig feministisk forbilde. Hun er dessuten et varmt menneske. Røssland har skapt en sammensatt skildring av en sammensatt, ung kvinne som faktisk virker troverdig – overmenneskekvaliteter til tross (jfr «Über Mädchen»). Troverdigheten kommer blant annet av at hun faktisk tar et drag av en joint – selv om hun i resten av boken tar avstand fra å drepe hjerneceller på denne måten. Engel har nok en tendens til å handle før hun tenker, noe hun er både galgenhumoristisk og forbitret klar over.

Underholdning – og vel så det
Røssland opplyser i etterordet at boken er ment som «rein underhaldning» (166). Ja, underholdning får vi, men ikke av det glatte og platte slaget. Spenningen er utsøkt, men det er like mye den overbevisende språkkunsten og den følelsesmessige nerven som gjør romanen til en page turner. Røssland koketterer kanskje litt når hun påberoper seg ren underholdningslyst? Hun må jo vite at boken er dypere enn som så? Og en erfaren forfatter vet vel at holdninger blir formidlet når man skriver, samme hvilke intensjoner man har. Vel – Hegdal bør uansett ikke engste seg. Bøkene er kanskje ikke moralistiske lærestykker (hvem vil vel ha noe slikt?), men positive, det er de. Og leserne i målgruppen er nok gamle nok til å svelge unna noen banneord.

Røssland har opprettet en egen nettside for Engel. Der kan vi lese egne karakteristikker av alle personene i bøkene (samt kjøpe Engel-gadgets…). Det redegjøres for stjernetegn, favorittmat og livsholdninger. Et spin-off-påfunn? Ja, men det viser også at forfatteren har arbeidet grundig med persontegningene, og reflektert over sin egen tilnærming til stoffet. Det virker dessuten svært tidsriktig å komme med et online-tillegg til bøkene.

Noe å glede seg til
I 2010 kommer den siste boken i Engel-trilogien, Engleslakt. Siden det godt skal gjøres å si noe negativt om de to første bøkene, er det all grunn til å glede seg til det som trolig blir en forrykende avslutning!