Englevind og limonade

En bok med mye på hjertet

Det er noen år siden Kjersti Wold sist ga ut bildebok, men også den gang spilte himmelens elementer en vesentlig rolle. I Stjerne-nettet (1994) som er illustrert av Malgorzata Piotrowska, møter man en gutt som fanger stjernelys i håp om at det kan redde den syke moren.

Englevind og limonade er en adskillig lystigere bok. Den handler om engelen Titusenogtre som i en alder av sekstisyvtusen år skal gå av med pensjon. Pensjonisttilværelsen, som bare er en arbeidsdag unna, skal han tilbringe i en regnbuefarget hengekøye mens han drikker limonade fra sugerør med knekk. Titusenogtre er bokens hovedperson og leseren møter ham første gang i illustrasjonen på forsiden. Her virker han avslappet og harmonisk, akkompanjert av en liten fløytespillende kjerub. Men neste gang man møter ham, på permens innside, flyr han hit og dit etter et ark som blåser. Endelig, på det oppslaget der fortellingen begynner, kan man se ham som en morgentrøtt engel i et rødt antrekk som minner både om julenissen (fargen og nattluen), Ole Lukkøye og en prest (mønsteret og formen på kjortelens halslinning).

Fortellingen starter altså idet Titusenogtre våkner til sin siste arbeidsdag og det er først og fremst denne dagen som utgjør stammen i boken. Første setning lyder: ”Tenk på alt som kan gå galt”. Jobben Titusenogtre skal pensjoneres fra er jobben som livsgledeblåser i Englenes Fødselskorps. Det er en jobb som går ut på å blåse livsglede inn i alle nyfødte. Med dette som utgangspunkt bretter Wold ut en fartsfylt fortelling som rommer religiøse dråper, livsfilosofi og fødsels- og arbeidslivskunnskap. Alt sammen med en uskyldig og lett humor.

Titusenogtre sjekker listen sin. Den er skrevet på Sjefsengelens kontor, og der står det hvor og når fødslene skal finne sted.

I dag er det fem hjemmefødsler, elleve på sykehus, to av dem i basseng, pluss en fødsel i heisen på et kjøpesenter.

Huff, tenker Titusenogtre. Heisfødsler er ikke til å spøke med. Særlig ikke hvis det er en heis med speil på veggene. Da kan han lett bli omtumlet og få åndenød. Å, jeg gruer meg, tenker Titusenogtre. Han lukker øynene og hopper ut i himmelrommet.

Denne blandingen av fart, godhet og humor kjennetegner også Gaustads duse fettfargeaktige illustrasjoner. Her er myke engler, lyserøde og glade babyer, biler og sykehus. De fleste bildene er oversiktsbilder og halvtotal. Slik blir det skapt rom for detaljrikdommen i engelens travle flakking.

At dette er en actionpreget barnebok forteller også siste side om. Den har etterordets karakter og er en slags tekst utenfor teksten fordi man her får høre hva avisen skriver om høydepunktet i fortellingen. Handlingen i boken er blitt stoff for en avisartikkel. En etterforskende leser vil dessuten kunne more seg over å vite mer enn journalisten. Nettopp det å få leseren til å more seg, til å la seg drive med i tekstens energiske koblinger både tematisk og språklig, ser ut til å være tanken bak boken. Trolig vil den også lykkes med det.