Tittel: Enhjørninger gresser i skumringen
Tekst: Thore Hansen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 151

Enhjørninger gresser i skumringen

Fantasi, tro og lengsel

Tiltalende fabel om far-sønn-forhold, om kraften i minnene – og om drømmenes poetikk

Far og sønn er begge like tause, og like lengtende etter dette ”noe” som aldri gir seg til kjenne, men som fornemmes som skyggen av en enhjørning nederst i hagen. De to reiser på bilferie, og svinger av til ”Fabel***”, en landsby i de fleste stilarter – som viser seg å romme både faktiske personer og drømmer som faren smått om senn kjenner igjen. Enhjørninger gresser i skumringen er en varsom historie om Benjamins møte med farens tanker og drømmer, og et voksende far-sønn-forhold, innenfor rammen av et typisk Hansen-univers.

      Hvordan får du til slikt, pappa?
    Litt fantasi, sier faren. – Og litt tro og litt lengsel. Man blander det hele i en gryte, varmer brygget forsiktig opp og passer på at det ikke koker over eller svir seg i bunnen.

Thore Hansen debuterte i 1975 med science-fictionnovellene Grimaser. En tråd gjennom 30 års forfatterskap er de vennlige samtalene i bortgjemte vertshus, det verdifulle i uregjerlige drømmer – og følelsen av at eventyret venter bak neste sving. Han har skrevet i flere sjangere, men gjentar ofte sentrale motiv, enten han skriver vitsetegningenes kunsthistorie, thrillere om en leiemorder, alveromantikk eller gargantuiske eventyr fra sin tid i handelsflåten. Dette er fire motiv som jeg regelmessig finner igjen hos Hansen:

  • økokrigeren, slik vi bl.a. finner dem i Skogland-serien: Det eneste som er verdt å kjempe for, er retten til å leve i fred og balanse med menneskene, naturen og seg selv. Som det heter i denne boka. Gode pølser kjennetegnes ved at ”det er benyttet naturtarm fra frie og lykkelige dyr” (s. 122).
  • drømmepoetikken, slik vi bl.a. finner den i Vår verden, Victoria, i Høstfabel og i Enhjørninger gresser i skumringen. Varme forsøk på å skildre gledene ved å tilhøre en verden utenfor ordene.
  • skipperskrøner, slik vi bl.a. finner dem i Båsen-bøkene, i Død manns blues, og som komiske episoder i de fleste bøkene. Anekdoter og personlighetstyper som er forstørret til lun, absurd komikk.
  • Vertshusutopier, slik vi bl.a. finner dem i Alvens lengsel, i Enhjørninger gresser i skumringen og ellers jevnt strødd utover hele forfatterskapet. Gleden ved å finne et hjemme, et annet sted, i et hus hvor det er god tid, gode mennesker, gode samtaler, godt øl og et vertskap uten krav til inntjening, effektivitet eller vinyltapeter.

    For å være ærlig mot leseren, må jeg røpe at jeg setter Thore Hansens ord og tegninger svært høyt. (Og at jeg ville valgt Ruffen om jeg noen gang skulle påføre meg en tatovering.) Jeg tenker ofte at han gang på gang er i nærheten av å skrive en av de uovertruffet beste fantasybøker, og at han burde gi seg selv tid og sidetall nok til å dyrke den fram, men jeg tenker like ofte at det er fint som det er, også. Etter min opptelling er dette hans bok nummer 36, og hans første krimroman for voksne kom også i 2004, som bok nummer 37. (Det er synd å innrømme det, men heller ikke i Barnas forfatterleksikon fikk vi til en komplett liste over alle bøkene hans.) Det er skrevet lite om Hansen, bortsett fra bladet Skolebibliotekarens presentasjon i forbindelse med den nordiske skolebibliotekarprisen 2002, og Inger Østenstads artikkel om Skoglandserien i Norsklæreren nr 3, 2003.

    Boka er på 151 sider, delt inn i 12 ulike lange kapitler, og en prolog. Den har like, helsides kapittelvignetter og kapittelintroduksjoner i den gamle stilen. (Eksempel: ”Kapittel 2; hvor de kommer til et hotell som serverer vidunderlige frokoster”.) Vignettene og omslaget er tegnet av forfatteren. Boka utgis i Gyldendals serie Ung, og har format og utstyr deretter. Boka er skrevet med usynlig forteller, i presens og i tredje person: vi får innsyn i Benjamins tanker, men ingen andres.

    I prologen møter vi Benjamin og moren i en dialog hvor Benjamin tilkjennegir sin lengsel etter det han ikke kan sanse, i tråd med Dan Andersson dikt «Tiggarn från Luossa»: ”Det är något bortom bergen, något bakom stjärnar, bakom heta hjärtet mitt”. I kapittel 1 følger vi far og Benjamin i bilen, mens deres felles forhistorie presenteres. I kapittel 2 ankommer de landsbyen som i store trekk er preget av før-maskinen-teknologi, men ikke konsekvent. I kapitlene 3 til 6 introduseres et spekter av eventyrmateriale. Først musikeren (klovnen og poeten) Waldemar (en gjennomgangsfigur i forfatterskapet) som spiller og identifiserer farens faste plystremelodi. Deretter møter far og sønn et sort lokomotiv, bemannet med mørke ”dødsetere” (mitt uttrykk, min assosiasjon), et varsel om død og fare. Benjamin går alene og møter Ezzo, mannen som i 60 har bodd alene på en bensinstasjon ved bredden av ei elv som tidligere var en motorvei. I neste kapittel får han første gang øyekontakt med enhjørninger.

    I sjuende kapittel forteller faren en godnatt-legende om en beleiret by, om en pike og enhjørningen, og om enhjørningen som en symbolsk vei til innsikt og et redskap for fred. Kapitlene 8 til 12 forteller hva denne fabelbyen betyr for faren og for Benjamin, og om deres prosess fram til en forklaret forståelse av helheten mellom liv og drømmer. Faren sier til Benjamin: ”jeg hadde glemt at han var i meg, at han levde sitt eget hemmelige liv, inntil du fant fram til ham” (s. 119). Faren blir febersyk, noe som fører til at personer og landskap falmer rundt dem. Når harmonien opprettes i siste kapittel, skjer det ved at både far og sønn forsoner seg med drømmer-delen av personlighetene sine, og ser ut til å lykkes i å ta med seg denne dimensjonen tilbake til hverdagslivet. Men deres utvikling går ikke bare inn i dem selv, de forstår hverandre bedre også. Sluttlinjene oppsummerer dette.

        – Takk for at du tok meg med, sier Benjamin lavt.
        – Det er jeg som skal takke … for at du ville være med, svarer faren. – Vi skulle ha gjort dette for lenge siden. Begriper ikke hvorfor jeg somlet med det.
        Like etter begynner faren å plystre.
        Benjamin også.
      Det er den samme melodien faren alltid plystrer, men nå vet de begge navnet på den.

    Det er mye overtydelighet hos Hansen, og alle små og store ting er med på å understreke velvære eller mistilpasshet. Vekslingen mellom åpent åkerland og skyggefull skog brukes flere ganger som et tegn på skillet mellom det fådimensjonale hverdagslivet og det magisk mettede drømmelivet.

    En mulig lesemåte er å rendyrke evighetslengselen hos hovedpersonene. Alle de møter og alt de opplever bekrefter og styrker deres følelse av den magiske dimensjonen, av ”noe der ute”. Jeg assosierer til Dan Andersson, ”Tiggarn från Luossa”, igjen: ”Till en vild och evig längtan föddes vi av mödrar bleka […] slängdes vi på berg och slätter för att tumla om och leka, och vi lekta älg och lejon, fjäril, tiggare och gud.” Enhjørningen er et symbol med mange gode egenskaper. I denne boka er den som nevnt en kilde til forståelse – og fred, og i forbindelse med legenden i kapittel 7 bekrefter faren Benjamins spørsmål om det er enhjørningene ”som gjør at jeg vandrer omkring i hodet ditt” (s. 102).

    Romanfiguren, poeten, klovnen og musikeren Waldemar antyder at hele historien og personene er hans verk. ”Tenk om faren din var en jeg hadde funnet på?” (s. 113) Med Waldemar er forfatterens alter ego synlig til stede i teksten. En mulig lesemåte, eller kanskje et sidemotiv, er å se denne boka som en metadiktning, om å skape og opprettholde fortellingen og puste liv i sine fiktive personer (s. 138) når det kniper. I denne retning kan det anføres at personene ikke er direkte realistiske, men idealiserte aktører i sine roller som ’barn’, ’voksen’, ’venn’, ’samtalepartner’, ’veileder’ og ’barndomsflamme’.

    Dette er sommeren da Benjamin er 15. Min primære lesemåte er at dette er historien om hans rite de passage, hans innvielse til den voksne manns følelsesliv i dets kompleksitet, forvirring, skjønnhet og dybde. Faren sier at landsbyen er befolket av hans ”drømmer og lengsler og virkelige hendelser” (s. 92) vevet inn i hverandre. Benjamin følger faren som gjenopplever dette. ”En fin verden. Han sier det høyt, nærmest jublende. Pappas verden. Og nå har han sluppet inn i den” (s. 128). Han gjør egne erfaringer her, nytolker barndomsminner, og han vinner en trygg samhørighet med faren. ”Det er viktig å forstå saker og ting om hverandre” (s. 110).

    Noen vil nok finne Thore Hansen fremmedartet, men for den rette leseren – det være seg barn, ungdom eller voksne – er dette blitt ”historier man gjerne kan tro på, om man er slik laget” som det heter i en kapitteloverskrift. Fantasy reduseres ofte til eventyrlige actionhistorier hvor gode alver slåss med mørke demoner. Hos Thore Hansen er det lykkeligvis ikke slik, her brukes fantasysjangeren til å fortelle historier om livskunst og Nirvanas bulder.



Kommentarer