Enkel bok om foreldrekjærlighet

I boken følger vi livet til et reinsdyr, «den søde rensdyrungen». Hun lever på vestkysten av Grønland sammen med sin omsorgsfulle, kloke mor. Men i et forsøk fra å rømme fra tobente dyr (mennesker), blir moren drept. Reinsdyrbarnet må plutselig klare seg på egen hånd, og livet er ikke lenger trygt. Hun avslår likevel å bli en del av en større reinsdyrflokk. Moren fortalte henne nemlig at det var utrygt å følge flokken, fordi den tiltrekker seg mennesker. Selv om livet alene er tøft, merker hun at morens kjærlighet lever videre i henne og gir styrke. Reinsdyret møter underveis speilbildet sitt på vannet. Ved å se seg selv utenfra slik, skjønner reinsdyret og leserne at hun stadig vokser. Hun får en uventet sjelevenn i en ørret, og når hun er gammel nok, får hun sin egen lille familie. Barna til reinsdyret blir venner med barna til ørreten.

Uferdig fortelling

Jeg har lest historien i dansk oversettelse. Det litt formelle språket gir et gammelmodig preg. Historien føles litt eksotisk med skildringer fra den grønlandske naturen, og fordi den er skrevet fra et dyrs perspektiv. Å lese om et barn som mister sin mor under rømningsforsøk er noe som burde være gripende, men jeg blir ikke så veldig følelsesmessig berørt her. Spenningen bygges ikke godt nok opp, og plottet er lite originalt. Tankene går til den klassiske historien om Bambi, som mistet sin mor på lignende måte. Gjennom fortellingen blir jeg også i tvil om hva forfatteren egentlig vil formidle. Det gjentas stadig at det er farlig å gå i flokk. Kan dette tolkes som et kritisk bilde på oss mennesker som flokkdyr? Eller handler denne overlevelsestaktikken kun om reinsdyrene? Jeg er usikker på om forfatteren oppfordrer til å leve i ensomhet, og for meg føles det litt rart at man ikke skal bry seg om flokken sin.

Muligens ligger svaret i denne setningen: «Jeg kan nemlig, ligesom mange andre sterke rensdyr, leve uden at være ensom.» Forfatteren fokuserer på viktigheten av å være sterk i seg selv: kunsten å være alene uten å være ensom. Det viser seg også at det foreldreløse reinsdyret klarer seg bra alene. Allikevel får hun snart en ny venn i ørreten. Hun unngår riktignok reinsdyrflokken resten av livet. Men hun ender opp med sin egen lille familie: mann og barn. Det kan derfor ikke være den komplette alenetilværelsen forfatteren sikter til – men kanskje heller følelsen av å være voksen og måtte klare seg selv?

Til tross for at jeg synes det er noe uforløst ved fortelling og budskap, finnes det i alle fall en tydelig rød tråd, og den handler om den tidlige kjærligheten man får fra sine foreldre. Denne kjærligheten beskrives som nøkkelen til å takle livets motgang.

Tonen i boken er gjennomgående lun og behagelig. I forordet har forfatter lagt inn en anbefaling om at boken bør leses som en godnatt-fortelling idet barnet faller trygt i søvn. Her er også en kjærlighetserklæring til et barn fra mor og far: «Glem aldrig disse ord, de skal give dig kræfter senere i livet.»

I teksten forvirres jeg av kronologien og et tilsynelatende umotivert synsvinkel-skifte. Alt starter som en førstepersonsfortelling, og med en «teaser»: Reinsdyret sier at hun vil fortelle leseren hvorfor hun er alene og ensom. Umiddelbart tenker jeg da at reinsdyret forteller fra nåtiden, og at vi skal få vite en hemmelighet som vil avdekkes mot slutten. Men underveis tar en ytre tredjepersons fortellerstemme over, og historien ender lykkelig: Reinsdyret er blitt voksen og har fått familie – og er altså ikke alene og ensom lenger. Hun sluttet å være det et sted underveis, men dette var visst aldri hovedpoenget med historien. «Teaseren» blir ikke fulgt opp slik jeg hadde forventet.

Middelmådige illustrasjoner

Jeg er ikke imponert over illustrasjonene. Forsideillustrasjonen, med en svart silhuett av reinsdyret over en blågrønn abstrahert bakgrunn, er riktignok litt interessant – fordi den iallfall har en stil; den kan minne om noe litt retro, en type syttitalls-stil. Men denne stilen følges ikke i særlig grad opp. De fleste illustrasjonene inni boka kan ikke sies å være noe annet enn helt middelmådige tegninger. Reinsdyrsungen er utstyrt med litt for store øyne – sannsynligvis for å vekke sympati hos leserne, men for meg blir dette et billig «Disney-triks». Jeg får ikke nærhet til hovedkarakteren via tegningene, der både ansiktsuttrykk og kroppsspråk ofte fremstår tvetydige. Det er kun i det jeg kaller «silhuettbildene» at jeg finner en slags dypere stemning, en melankoli. Sammen med resten av designet på boken, som består av estetisk uheldige fontvalg, er inntrykket mitt at dette ser amatørmessig ut.

Kjærlighet som løsning

Med sin beroligende språklige tone kan nok boken likevel fungere som en trøstebok, både for foreldre og barn. Vi bekymrer oss jo alle for døden, for å miste våre kjære. Denne boken tilbyr en slags løsning; ikke i form av noe nytt og banebrytende, men i form av noe som vel aldri kan sies for ofte: Hvis du gir ditt barn kjærlighet tidlig i livet, så er barnet mye bedre rustet til å møte motstand senere.