Enkel og fargerik

Det er lett å få følelsen av at alle norske tegneserieskapere vil lage lange fortellinger i bokformat – i alle fall om du står i bokhandelen og ser på alle de lange tegneseriefortellingene i bokformat. I virkeligheten er tegneseriefeltet akkurat like fullt av små nisjer som resten av den litterære verden – med unntak av den tegnede novellesamlingen.

Det finnes så klart antologier, og Emily Sørensen har hatt flere historier på trykk hos Über, den største, mest toneangivende, og – om vi skal være ærlige – så godt som den eneste gjenlevende norske antologien som blir gitt ut på jevnlig basis. Men en håndfull tegnede noveller, av samme serieskaper, samlet rundt et tydelig tema? Dét er like sjelden som en dobbel regnbue.

En vakker bok

Under regnbuen består av syv historier, tre av dem ordløse, hver med en fargepalett som er dominert av én av fargene i regnbuen. Den røde historien finner for eksempel sted i noe som kan være Helvete, hvor to demoner vokter en dør som de ikke vet hva befinner seg bak. I den oransje historien kjemper en kvinne mot et vesen som stjeler frukten fra appelsintreet hennes. Den blå finner sted under vannet. Og så videre.

Novellene blir fortalt gjennom et dynamisk rutemønster som endrer seg i takt med historiens behov, mens sidene er farget helt ut til kanten slik at regnbuen på fiffig vis speiler seg i arkene også når boken er lukket. Under regnbuen er et vakkert objekt.

I 2022 er det vanskelig å ikke tenke på LHBT-bevegelsen i forbindelse med regnbuesymbolikken, men om det har vært serieskaperens intensjon å trekke noen paralleller, kommer de i alle fall ikke klart frem i innholdet.

Selve historiene er i enkleste laget, og flere av dem er svært like. Hele tre av dem har tvisten «monsteret var i virkeligheten snilt». To av dem er en variasjon over grepet hvor historien starter på nytt på slutten. Historien Hjemkomst (som tidligere er publisert i Über-antologien Troll i ord) har et premiss som ikke kommer klart frem før i «ekstramaterialet» bak i boken, hvor Sørensen forteller om arbeidet med historiene.

Spøkelser og astronauter

Sørensens strek er på sin side klar, tiltalende og enkel på best mulig måte – selv i de ordløse historiene er det ingen tvil om hva figurene føler og tenker. Trygt rom er kanskje den mest representative historien i samlingen, og også en av de sterkeste. En astronaut på jakt etter en beboelig planet kommer over en klode full av kjøttetende planter, samt en mystisk kvinne. Tro mot bokens enkle univers bekjemper de sammen de onde romsoldatene, og slår seg ned sammen for å dyrke jorden.

Spøkelsesloftet er den visuelt mest overdådige av novellene, og slik sett også den mest minneverdige (en spøkelseshund på rullebrett!). En ung kvinne strever med en gjeng høylytt festende spøkelser i øverste etasje av huset sitt, og prøver alt fra spøkelsesutryddere til magiske seanser for å få dem ut. Men når hun først blir kvitt dem, blir det altfor stille.

Viser svakhetene

Regnbuekonseptet er en tydelig måte å samle disse novellene på, men det viser også begrensningene deres. Få av historiene er sterke nok til å stå alene. Samtidig er ikke de syv regnbuefargene interessante nok i seg selv til at grepet fungerer som noe mer enn en veldig løs, visuell tråd. En gimmick, for å være litt slem.

Under regnbuen er en samling enkle historier i en pen innpakning som kan egne seg godt for unge lesere. Handlingen er tydelig fortalt, figurene er klare og veltegnede, og det er ingen tvil om at det grunnleggende håndverket sitter som det skal hos serieskaperen.

Kanskje kan det iblant være nok å bare være litt fargerik.