Tittel: Hvor gammel blir en tiger?
Tekst: Bjørn Arild Ersland
Illustratør: Per Dybvig
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2016
Antall sider: 104

Er dei gamle alltid eldst?

Bjørn Arild Ersland og Per Dybvig har laga ei usentimental bok om livets lengd.

Bjørn Arild Ersland har skrive ein bråte med barnebøker sidan Hugo og gressklipperen kom i 2002. Han har også skrive ei rekkje sakprosabøker – både for vaksne og born – om alt frå segleforeiningar og bygdepolitikk til fengselsfuglar, bakteriar og kunst. Tidlegare i år debuterte han som romanforfattar for vaksne med Store hendelser i liten skala.

Forfattarskapen er tydeleg prega av at Ersland er utdanna etnolog, og den nyaste fagboka hans for born synest å glide rett inn i hovudsporet hans: I Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge driv Ersland framleis med allsidig og mangslungen kunnskapsformidling med ein personleg og pedagogisk tone.

Oppdagingsferd

Når eg opplever tonen i Hvor gammel blir en tiger som pedagogisk, vil ikkje det seie at Ersland spelar rolla som læremeister her. I staden er han ein oppdagar, og boka er såleis pedagogisk på ein meir engasjerande måte: Ersland skal sjølv lære noko, og lesaren får følgje med på ferda. Dette er utgangspunktet for boka: Katten til Bjørn Arild, Pi, er tolv år, men allereie gammal og nærmar seg døden. Kvifor det, eigentleg? Korleis kan ein tolv år gammal katt vere eldre enn ein femti år gammal mann? Er dei gamle alltid eldst?

mann-katt

«Kan jeg finne ut av alder ved å skrive denne boka?» spør Ersland tidleg, og byggjer opp boka rundt aldringa til katten Pi. Han vekslar mellom å fortelje om samlivet med den eigenrådige katteslya – «Nå har du dummet oss ut igjen», ropar Bjørn Arild når Pi klorar gjestane – og å rapportere frå møta sine med ei rekkje forskarar. Dei kan svare på spørsmåla som melder seg for Bjørn Arild når Pi byrjar å nærme seg slutten.

Utgangspunktet er fornøyeleg, men også litt tynt. Grunnforteljinga om katten og eigaren er etablert på ein morosam og – sidan det trass alt handlar om at katten snart skal dø – lett melankolsk måte. Katten Pi har ein sjarmerande personlegdom, men sjarmen stilnar litt etter kvart, og statusoppdateringane om Pi verkar etter kvart mest som kvileskjær og overgangar, trass i at det er her Ersland er mest personleg og kjenslevar. Møta med forskarane engasjerer meir.

Gutj, guje, gjen, jent

Det er eit mangfaldig ekspertpanel Ersland har skaffa seg – to havforskarar, ein biolog, ein botanikar, ein som forskar på bakteriar, ein patolog, ein hjerneforskar, ein dyrlege – og desse ekspertane sikrar boka variasjon og framdrift. Stundom tenkjer eg at dei gjerne kunne ha stått fram som tydelegare personlegdomar i boka, men i møta med dei får i alle fall lesaren servert informasjon i ein fin balanse mellom det fascinerande og artige og det meir nyttige og tankefulle. Eit openbert høgdepunkt er når Bjørn Arild snakkar om reker med havforskaren, og får vite at dei skiftar kjønn med alderen: «Først gutt, gutt, gutt, gutt. Så gutj, gutj, guje, guje, gjen, gjen, gjen, jent, jent. Til slutt er de jente, jente, jente for resten av livet». Slik oppsiktsvekkjande informasjon presenterer Ersland kort og fornøyeleg, men lèt den likevel ikkje stele heile fokuset i kunnskapsformidlinga.

Eg mistenkjer at boka kan opplevast som litt omstendeleg for born, og medan noko av kunnskapen – til dømes om sirtuiner, enzyma som styrer aldringa vår – kunne ha vore formidla klårare og med fleire forklarande ord, kunne andre delar vore mindre snakkesalig og tankespringande. Her tenkjer eg at konsentrasjon i teksten også kunne ha hjelpt unge med konsentrasjonen.

hjerneceller

Tonen i boka er fin, men også litt tuslete og puslete, og difor ikkje alltid like medrivande. Desto viktigare er det at Per Dybvig har laga livlege illustrasjonar som står skeivstilt til teksten. Der dialogen er på bokmål, presenterer teikningane replikkane på dialekt. Elles skapar illustrasjonane små humoristiske poeng ut av det meir kvardagslege og underfundige i teksten. Streken til Dybvig er ofte noko tørrvittig, men i denne samanhengen opplever eg paradoksalt nok at den bidreg til å fukte ein tekst som inn i mellom kunne ha blitt litt tørr.

Som i verkelegheita

Hvor gammel er en tiger? har ei behageleg usentimental framtoning, og sjølv om kunnskapen om aldring naturleg nok vekkjer tankar om livets slutt og meininga med det heile, er den frigjerande fri for nokon påtvinga høgare himmel. Der eg mistenkjer at andre forfattarar ville ha brukt høvet til å gni lærdomar om død og sorg og livets – akk! – så forgjengelege natur, held Ersland seg til saka, og konsentrerer seg om å hente inn og dele ut kunnskap.

skilpadde

 

Bjørn Arild er ein figur som verkar forsona med at det er ei tid for å leve og ei tid for dø, og at denne siste tida kjem raskare for kattar enn for menneske. Den usentimentale tonen kjem tydeleg fram i ein av dei siste samtalane i boka, med dyrlegen Wenche:

Bjørn Arild: «Hva skjedde med Pi etter at hun var død?»

Wenche: «Hun ble sendt til et dyrekrematorium som ligger litt utenfor byen. Der blir de døde dyrene brent til aske. Så sprer de asken ut i naturen. Nå ligger restene av Pi der ute et sted.»

Bjørn Arild: «Tusen takk! Nå har jeg fått svar på mye av det jeg har lurt på.»

Wenche: «Var det alt?»

Bjørn Arild: «Ja. For denne gangen.»

Kjærleiken til det vesle, lurvete vesenet er likevel aldri til å ta feil av, og eg flirer høgt når Bjørn Arild i eit slags post-skript nøgd kommenterer at Per har klart å teikne Pi «nesten helt nøyaktig fra virkeligheten». Biletet på framsida er i så måte nok til å gi lesaren eit tydeleg inntrykk av kva slags vesen dette var.

Til slutt lurer truleg lesaren på kor gammal ein tiger eigentleg kan bli – i det minste eldre enn katten Pi? Det får lesaren lese boka for å finne ut.

tiger



Skrevet av:
Kommentarer