Er Edgar så unik, da?

Svingens romaner beskriver samfunnet sett utenfra og nedenfra fordi han ofte skriver om karakterer som opplever utenforskap. Karakterene hans befinner seg i en utsatt, kanskje litt tilsidesatt, posisjon, men de er alltid viljesterke og handlekraftige, noe som gjør at romanene har et visst opportunistisk preg over seg.

I årets roman er utenfra-perspektivet lagt til Edgar som har Downs syndrom. Romanen viser at opplevelsen av å være på vei inn i ungdomsårene ikke er så veldig annerledes for en med Downs syndrom, som for en uten. I likhet med andre tolvåringer må Edgar manøvrere mellom et indre følelsesliv som også er moralsk ansvarlig, og et sosialt/ytre press og ønske om å vise seg frem.

Edgar som underholdning

Åpningskapitlet etablerer effektivt hvordan Edgar opplever og håndterer disse problemstillingene. Den kule gjengen fra klassen han så gjerne vil ha innpass hos, prøver å få ham til å knuse en av skolens ruter. Sverre, lederen for gjengen, ser på Edgar som et lett offer, men Edgar nekter å kaste steinen og til slutt er det Sverre som kaster steinen og knuser vinduet. Når gjengen løper unna, reagerer Edgar for seint, han blir hengende etter og forlatt av de andre. Scenen illustrerer hvordan mennesker med Downs kan bli behandlet annerledes. Edgar vil veldig gjerne henge med Sverre og gjengen, men de vil kun være med ham fordi han fungerer som syndebukk eller ufrivillig underholdning for dem.

Til tross for at Edgar må se seg vant til å bli undervurdert, så er han en optimist, noe romanen understreker ved at Jahn Teigens sang «Optimist» jevnlig surrer i hodet hans. Edgar er klar over at han er annerledes. Av og til tar følelsene overhånd. «Det dumme med å være glad, er at det er så vanskelig å skjule det», forteller Edgar i en situasjon han tenker det hadde vært bedre å te seg avmålt og kult. Den nære kontakten mellom følelser og følelsesuttrykk er kanskje et problem for Edgar, men det er også en styrke, for det korter ned avstanden mellom tanke og handling.

Verre er det at Edgar ikke har kontakt med foreldrene sine. I et tilbakeblikk husker Edgar at moren har omtalt ham som «noe man kan skrape av skoene sine«. Det er ikke uvanlig i barne- og ungdomslitteraturen at foreldre spiller en perifer rolle – det er et grep som frigjør og åpner barnekarakterenes handlingsrom – men her fremstiller Svingen en manglende toleranse for menneskelig mangfold som vi liker å tro hører fortiden til.

Edgar er imidlertid ikke uten omsorgspersoner i livet sitt. Han bor på et hjem der det er voksne som bytter på å være «mammapappa» for ham. På hjemmet bor det andre med like mange kromosomer. De kaller seg den Den beste gjengen og de gjør morsomme ting sammen.

En kaotisk bursdagsfeiring

Det er feiringen av Edgards trettenårsdag som er romanens omdreiningspunkt. Den vil han ikke feire med Den beste gjengen, men med guttegjengen fra skolen. Akkurat hva som ligger bak dette ønsket, må vi som leser bare akseptere, for romanen begrunner det kun med at Edgar plutselig skjønner at «denne bursdagen må bli annerledes».

Herfra starter et relativt innviklet plot med ulike handlingstråder som jeg ikke skal nøste opp her. Sverre og gjengen takker ja til invitasjonen, men det er på vilkår av at Edgar også får Sinna-Lars til å dukke opp i feiringen. Sinna-Lars er en middelaldrende mann i nabolaget som Sverre og gjengen har for vane å plage, og å få ham i bursdagsselskapet er kun et påskudd for nok et påfunn bak Edgars rygg. Dette påfunnet setter i gang en hektisk og fartsfylt avslutning på romanen som ender med at Sinna-Lars fengsles.

Selve spenningsfortellingen fungerer, Svingen skriver med godt driv. Når det gjelder karaktergalleriet skurrer det mer. Svingen har brukt ganske mye plass på å forklare og vise oss hvem Edgar er. De øvrige karakterene i romanen – og dem er det mange av – synes jeg for det meste er ganske uinteressante. Hver karakter har et definerende karaktertrekk, eller en utviklingslinje, som Edgar skal reagere på, og det blir for tydelig hvilken rolle de skal spille i romanen.

Det er ikke er godt nok forklart hvorfor Edgar ønsker å feire bursdagen sin med Sverre og gjengen, vi forstår heller ikke hvorfor Sinna-Lars skal akseptere invitasjonen til Edgar, og i tillegg ha med seg en dyr gave. Er Sinna-Lars en karakter som skal demonstrere hvor usikker mange er i møte med mennesker med Downs syndrom?

Moral og mangfoldsfeiring

Selv om Edgar er en karakter som er og handler annerledes enn den gjennomsnittlige trettenåringen, er han ikke en unik karakter i Svingens forfatterskap. Det er ikke sikkert at det spiller så stor rolle for barneleseren. Da er det kanskje mer betimelig å bemerke at det er litt for tydelig helt fra starten av hva som er Svingens plan med romanen. I en avsluttende telefonsamtale forsones Sinna-Lars, Sverre og Edgar. Sinna-Lars ringer for å forklare at Edgar virkelig er en unik karakter fordi han «ser andre på en måte som andre glemmer er mulig».

Svingen er en rutinert forfatter som kan sette opp et konsentrert og stødig litterært fundament som tydelig retter seg mot målgruppen. Jeg mener selve reisverket, karaktergalleriet og handlingstrådene, er for gjennomsiktige denne gang. Det forutsigbare ved romanen gjør at de farlige og fartsfylte scenene, og det unike ved Edgar, ikke helt griper meg når jeg leser.

Romanen er litt av alt, litt morsom, litt spennende, litt sår, men ingen av disse kvalitetene er fremtredende nok til at dette blir noe annet enn en ganske grei og litt for trygg leseopplevelse. Men når romanen frem til målgruppen, kan fortellingen om Edgar bryte ned usikre forestillinger om mennesker som skiller seg noe fra normen.