Er en fri hund en glad hund?

Boktittel: Ruusun matka/Rosie springer
Forfatter: Marika Maijala
Illustratør: Marika Maijala
Forlag: Etana Editions/Förlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 46
NOMINERT TIL NORDISK RÅDS PRIS: Det som kunne blitt en spennende bok om å rømme, blir paradoksalt nok en vakker, men litt stillestående bok om å løpe.
Familien min har en hund. Han har vadmelsfrakk når det er kaldt og refleksvest når det er mørkt. Husets ungdommer har opprettet en egen Instagram-konto for ham som «følges» av andre hunder. Det er fort gjort å tillegge dyr menneskelige egenskaper og reaksjonsmønstre, noe som også har vært et gjengangermotiv i barnelitteraturen helt siden Æsops fabler og folkediktningens dyreeventyr. Tussis tungsinnn, Reven og Grisungens evige jakt på godis og lureri, eller krokodillen Johannes Jensen som jobber på Ligningskontoret er bare få av mange eksempler på dette. Det fins imidlertid også dyrekarakterer i barnelitteraturen som forsøksvis reagerer og sanser som faktiske dyr, i den grad man kan vite noe om hvordan dyr opplever verden. I Rosie springer (svensk oversettelse) av finske Marika Maijala, som er nominert til Nordisk råds barne-og ungdomslitteraturpris, følger vi en veddeløpshund på flukt, sett fra hundens synsvinkel.
Upersonlige personer
Rosie er først i mål når hun jager den mekaniske haren rundt og rundt. Om natten drømmer hun om skog og eng og ekte harer, og en dag, idet hun passerer mållinjen, gjør hun et sprang over hekken, ut på parkeringsplassen og videre ut i verden. Der fortsetter Rosie å løpe videre og videre til hun kanskje finner det hun drømte om. Fortellinger om dyr som rømmer har ofte en innbakt sivilisasjonskritikk, der dyrene behandles dårlig, når eierne ikke forstår deres egentlige natur eller utnytter dem for egen vinning. I den grad Rosie springer har som prosjekt å kritisere behandlingen av veddeløpshunder, gjøres dette svært subtilt. Det menneskelige er nesten fraværende i denne fortellingen, noe som understrekes av at det brukes passiv-form innledningsvis. «Efter tävlingen förs de trøtta hunderna till sina burar. Bilarnas bakluckor slås igjen.» Heller ikke illustrasjonene viser hvem som tar seg av hundene. Der verbalteksten forteller at vaktene går rundene sine, viser illustrasjonen et nærbilde av Rosie med bøyd nakke og trist oppsyn i buret sitt. Hundene identifiseres kun ved hvert sitt løpsnummer når man snakker om dem, mens menneskene på sin side kun er omtalt som «publiken», «en tjock man», «en liten dam». Her er det altså ingen eksplisitt dyremishandling å rømme fra, men heller ingen relasjoner mellom hunden og menneskene som holder Rosie tilbake.
Høyt tempo men lite action
En leserforventning til en rømningsfortelling som denne vil nødvendigvis være at rømlingen blir forfulgt og forsøkt fanget igjen. I den grad noen prøver å finne Rosie, ser vi ikke noe til dem i denne historien. Mynden løper og løper, noe som jo skaper et visst driv i det fortalte. Men her fins ingen dramaturgisk oppbygning i form av synlige konflikter eller konfrontasjoner underveis. Rosie løper langs et tog, gjennom skogen, der hun riktignok mener å høre forfølgerne, gjennom en hage, en togstasjon og en rundkjøring, men kommer aldri tettere på menneskene enn at noen sier «Hej, se upp!» idet hun passerer.
Det hunden sanser og det leseren ser
I illustrasjonene skjer det imidlertid mye annet som ikke er direkte knyttet til handlingen. lllustratøren utnytter et liggende A3-format ved å presentere mange av scenene i et slags totalperspektiv, mens blikket vårt følger hunden som løper fra venstre mot høyre gjennom ulike scener. Maijala tegner med røff pastell på barnlig vis og skiller ikke mellom forgrunn og bakgrunn. På den måten gis inntrykket av at vi ser det hele litt ovenifra og på avstand, noe som kanskje understreker det distanserte forholdet Rosie har til menneskenes verden. Selv om de ikke ser henne er det mer enn nok for leseren å observere hvis vi sniktitter inn gjennom vinduer, i hager og parker der folk triller barnevogn, klipper hekken eller rett og slett tar seg en lur midt i en veldig travel rundkjøring. Slik utdypes verbalteksten som i stor grad er knyttet til hundens sanser. Vi får innblikk i hva Rosie ser, hører og lukter, mens bildene viser leseren det store bildet, bokstavelig talt. Men illustrasjonene har ikke bare en avløsende funksjon. Der hunden opplever at «staden morrar som et stort vilddjur», bygger ikke de naivistiske illustrasjonene opp under inntrykket av at byen er et nådeløst og farlig sted. Tvert imot. I denne Kardemommeby-koselige og sukkertøyfargete kulissen er det vanskelig å godta sivilisasjonskritikken som noe mer enn en påstand.
Er naturen alltid redningen?
Reiser, enten de er fysiske eller mentale, åpner gjerne for forandring og utvikling hos karakterene. Rosies reise ender i en park der hun møter to andre hunder og kan kaste av seg identiteten som «Nummer 2» og presentere seg ved navn. «Jag er Rosie» sier hun avslutningsvis til sine nye hundevenner. Disse har på sin side de påfallende menneskelige navnene Ida og Siri. Det siste båndet til veddeløpslivet kuttes ved at trøyen med nummer på siden blir revet i stykker i leken og det fortelles at Rosie er «lite frusen utan tröja, men det er märkligt lätt att andas.» Så løper hun videre, men denne gangen fordi det er lystbetont lek og ikke konkurranse. Historien slutter der med en tradisjonell happy ending der friheten ikke overraskende er å finne i naturen, og der en fri hund er en lykkelig hund. Javel. Men Rosie er jo ikke en hund som jobber på Ligningskontoret, eller som kan søke tilflukt hos Petter Sprett når hun blir sulten. Hun er langt på vei fremstilt som en faktisk hund. Så den overbeskyttende urbane hundeeieren i meg lurer bare på: Hvor skal hun sove? Hva skal hun spise? Og hadde det ikke vært kjekt med en liten vadmelsfrakk når vinteren kommer?