Essayistisk om lek og liv

Finnes det likheter mellom Karl Ove Knausgårds essays og en sakprosabok for barn, om pinner? Spørsmålet dukket opp under lesningen av Kristin Storrusten og Victoria Sandøys insisterende Jeg elsker pinner, og minst 89 grunner til at du også burde gjøre det. Og ja, jeg synes det, men hvorfor? Er det fordi forfatteren har valgt noe prosaisk å skrive om, i likhet med Knausgård som skriver om alt fra veps til epler og oppkast? Vi vet da hva en pinne er, og de fleste har et forhold til dem, i en eller annen form. Som pinner å grille pølser på, spisepinner, strikkepinner, visp eller fiskestang. Forfatter Storrusten gjør som Knausgård, hun beskriver pinnene konkret og objektivt, men skriver også om subjektive  og personlige erfaringer. Og hun gir rom for filosofiske betraktninger rundt pinner, om hvorfor vi bør elske dem.

Før du dør

Det kan vi lese om i 23 kapitler, noen er essaylignende, andre ren fakta, mens flere er historier om dyr og menneskers forhold til pinner. Tittelen understreker bokas inndeling, det er en type «Bucketlist», som på godt norsk er en liste over ting du vil gjøre før du dør; hoppe i fallskjerm, snorkle i Australia, besøke Machu Picchu eller hilse på Kongen. Ønskene kan være mange, og så krysser du av på listen etter hvert som tingene er gjort.

Denne boka er klart mye mer. Her er spill, spørsmål, konkurranser, oppskrifter og personlige pinneopplevelser. Her er for eksempel et gåtespill Er det en pinne?, og den lille, varme historien om labradoren Hjalmar. At hunder elsker å løpe etter pinner og/eller tygge på dem, vet barn. Og slik trekker forfatteren tematikken ned til barnets øyenhøyde etter å ha vært innom både historiske fakta; Kjente pinner gjennom tidene, praktiske opplysninger; Minst 80 måter å bruke en pinne på, og filosofiske betraktninger; Pinner binder oss sammen, og Hvorfor leker ikke voksne med pinner?

Forfatter på skulderen

Det siste spørsmålet stilles mot slutten i denne faktaboka for barn 6–9 år. Alder er verdt å ha i mente når svaret kommer i tilnærmet eksistensialistiske vendinger, som at voksne er så innlært i hvordan verden skal være, derfor tør de ikke slippe løs fantasien: «For hvis noen sier at en pinne er en slange – da er det ikke noe mønster eller system på ting!» sier forfatteren, og legger til at da blir kanskje de voksne redde, og konkluderer med at den som er redd kan ikke være kreativ, og til slutt glemmer de voksne å leke. Ergo er mor Nille en sten.

Her kan det virke som forfatteren har glemt målgruppen et øyeblikk, og sitter på skulderen til leseren som en voksen Timmy gresshoppe og gir gode råd. Men trenger barn å bli fortalt at pinner kan brukes til alt? Og om hvor viktig lek er for mennesket?

Som seg hør og bør i en bok for barn, skal det gis en mulig optimistisk løsning på problemet, boka skal gi håp. Det gjør den for oss voksne, for: «Hvis du er en sånn voksen som har glemt hvordan det er å leke, kan du gå en tur med en som er glad i pinner».

Jeg liker hvordan forfatteren henvender seg direkte til leseren allerede i tittelen, og innstendigheten i oppfordringen som målbæres gjennom hele boka: Jeg elsker pinner og minst 89 grunner til at du også burde gjøre det. Den til tider voksne, belærende stemmen tones elegant ned med humor, og med overraskelser som i kapitelet om hunder, og om pinnekunst. Forfatter og illustratør Anna Fiskes pinnefigurer er fine, og det er Lars Vilks’ pinneskulptur Nimis også, og tittelen på kapitlet forsvarer de manglende forklaringene: «Dette er noen voksne som lager kunst med pinner».

Gjennomillustrert

Victoria Sandøy har gjennomillustrert sakprosaboka med digitale tegninger som ligner på akvarell og fargeblyant. Det er ikke en bildebok, illustrasjonene bygger ut og opp under teksten, men forteller ikke en historie alene. Det samme kan sies om tekstene, som uten illustrasjonene ville mistet en dimensjon. Det er et heldig samarbeid, like fra forsats og baksats som viser pinner i alle fasonger og funksjoner, til helsides bilder, vignetter, ornamentale mønstre og minutiøse tegninger av barns skatter: steiner, skjell, fjær, nøtter, blomster – og selvsagt pinner. Fargeholdningen er gjennomgående lys og gjennomskinnelig sommerlig, men i noen oppslag er figurene negative silhuetter. Andre steder går illustrasjonene over hele oppslag der tettere farger fyller bakgrunnen, mens en tegneseriesekvens viser mormors pinnelek «Å vippe pinne».

Andre pinner

Hvem skulle trodd at pinner står så sterkt i barnelitteraturen, men det gjør det, tenk bare på Anne-Cath. Vestlys bøker om Knerten og Lillebror. Knertens hustru Karoline er en bjørkepinne, og sammen har de furupinnen Lille-Knerten. Ole Brumm og vennene hans har en egen pinnelek, alt er med i boka. Selv vil jeg føye til Åshild Kanstad Johnsens bildebøker om Kubbe, selv om han ikke er en pinne, så er han iallfall hel ved.

Det er også denne boka, forfatteren har brukt en rekke spesialister som rådgivere, fra arkeologer til barnehagebarn. Og grundigheten munner ut i et godt register over digitale og analoge kilder.