Tittel: Et dårlig år
Tekst: Stein Erik Lunde
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2007
Antall sider: 169

Omslag: Tora Marie Sandberg

Et dårlig år

Like spennende som på film?

Stein Erik Lundes Et dårlig år deler en uskikkelig scene med Dags Solstads Genanse og verdighet. I begge bøker er det en voksen mann som roper: Fitte! Lundes problem er at ropet kommer femti sider for sent.

Med sin siste roman fyller Stein Erik Lunde ut hullene, og skaper romanversjonen av Rune Belsviks novelle, ungdomsskoleslageren Her står eg og skal slå opp med ei jente. Lunde beviser at emnet er en hel roman verdt, og hvor vanskelig det er å røske og rydde opp i kjærligheten. Her kan nok alle kjenne seg igjen. Et dårlig år skildrer treffende hvordan måneder og år kan forsvinne hvis du overlater alt til skjebnen.

En finurlig eske
Men Stein Erik Lunde gjør det ikke lett for sine unge lesere. Historien om kjæresteparet Roland og Line er pakket i en finurlig eske, med rammetekst og brå tidshopp. Fortellingen om parforholdet blir en sterk skildring, for den som leser langt nok. Dessverre er det overlatt rammeteksten å sette fortellingen i gang, og dette grepet blir bokens store svakhet.

Platt metaspørsmål
I begynnelsen av boken forteller Roland om det året han var sammen med Line, og får ros av bestekameraten Martin: «Dette er virkelig et filmmanus.» Vi skal altså lese en kjærlighetsfortelling, men i stedet for en drivende plottstruktur må vi nøye oss med et platt metaspørsmål: Er ikke dette spennende, så spennende at det kunne vært på film? Til slutt er det fristende å motsi Martin. Filmpotensialet i denne fortellingen er ikke opplagt. Bokens store styrke er karakterstudien av Line, og fortellingen faller når Line trer tilbake.

Dagbokmodus
I begynnelsen av boken suser personene forbi som navn, som venner og tidligere kjærester. Riktignok er det varslet at handlingen vil ta av – det kunne jo vært et filmmanus! – men det er en dramaturgisk tabbe å ikke sette i gang handlingen raskere. Roland fester, jobber i butikk og kjeder seg med leksene, men fremstillingen hviler i dagbokmodus. Språklig er vi nærmest i ungdomsbokparodien, med muntlige innslag av åssen og liksom, de typiske knappe og konstanterende ytringer, samt noen innslag av småkjekke similer: Line «kom skvettende som en røyskatt», mens ordene «føyde seg etter hverandre som buktende slanger». (s. 16, 17) Det er heller ikke i strid med sjangeren å presentere en hel sangtekst av Bob Dylan – noe som forøvrig gjenspeiles på bokas forsideversjon av albumcoveret til The Freewheelin’ Bob Dylan. (s 156)

En far som roper
Først på side 77 brytes monotonien. Det omtalte fitteropet kommer fra Lines far, og som hos Dag Solstad er ropet dramaturgisk sentralt. Inntil da har hovedpersonen levd som en ungdomsbokklisjé, med den sedvanlige jakten på mening i fester og pupper, skolepress og rocketekster. Først når kjærestens far blottlegger seg, innser Roland alvoret. Han er sammen med en jente som virkelig trenger ham, og da er det ikke like lett å slå opp.

Vitne til sin egen apati
Det er forbløffende hvordan intensiteten i handlingen forandrer alt. Midtdelen av boken er til å sluke, og her virker det helt selvfølgelig at Lunde er en av våre prisbelønte ungdomsbokforfattere. Språk og fremstilling fortsetter som før, men dagboksstil og ungdomssjargong har endelig fått et poeng. Stilen bidrar til å tegne alt det uerfarne og uskyldige ved hovedpersonen Roland. Han var klar for en fest, men helt uforberedt på å være redningsplanke for en klamrende jente. Rolands kvaler er svært troverdig skildret, og naturligvis blir han skrekkslagen vitne til sin egen apati. Dette er for vanskelig. Dette må skjebnen ordne opp i.

Fristerinnen
Et dårlig år skal også være et lærerikt år. Tross alle detaljene fra Rolands liv er det vanskelig å lese ham som en konsistent karakter, og da er det umulig å vite om han utvikler seg. Roland er opptatt av sjekking, men vi vet lite om hans muligheter på markedet. Er han kjekk? Liker jentene at han både kan synge og spille gitar? Hva er det egentlig som frister med gamlekjæresten Sara? Foreldrene er spesielle, men eventuell preging viser seg ikke i Rolands handlinger. Det er lett å skjønne at Roland vil bort fra personen Line, som er pen, men motbydelig kjedelig, og et tragisk offer for sine foreldre. Som litterær karakter er det bare Line som skiller seg ut, og dermed er hun likevel bokens store fristerinne – for leserne.

Nyfigurasjon
Illustratøren Tora Marie Norberg har laget et innbydende omslag med ovennevnte referanse til Bob Dylans kjente album. Roland og Line er gjengitt i tidsriktig nyfigurasjon med fotorealistiske figurer og bakgrunn i collage. Så spørs det om unge lesere klarer å lese den finstemte avstanden til ukebladtegningen, og ikke minst – om de orker å lese den lange innledningen. I så fall er det synd. Da blir de aldri kjent med Line.



Skrevet av:

Kommentarer