Et fabelaktig forsøk

Alt er galt i denne boken, men den rommer sitt eget univers, som suger leseren inn – et av de fabelaktige forsøkene som ikke kan lykkes, men som likevel gjør en jublende glad, fordi det er så uendelig mye mer vesentlig enn alle de fullkomne romanene som har vært skrevet hundre ganger før.

Alt betyr noe i Roar Skolmens Marias Noa-Noa: Tittelen (Noa-Noa var tittelen på maleren Paul Gauguins bok fra Polynesia), forsiden som viser gudestranden på Bora-Bora, alle de merkelige detaljene og figurene som vi møter underveis.

Det er minst tre romaner. En bok om 15 år gamle Maria Pedersen, som vokser opp i Arendal og er kjæreste med den jevnaldrende Espen fra samme by. En bok om Marias reise til Polynesia via den nordlige vikingruten, Madeira, Kapp Horn og Påskeøya. Og den store romanen om den mektige høvdingdatterens oppvekst på Tuamoto-øyene og Tahiti, «det store landet med fisk i mange farger og fuglesang». Samt en ikke helt innsydd (for å si det mildt) historie om epikureerne utenfor Firenze som Boccaccio skrev om, på den store pestens tid. Så filtrer alle disse historiene seg i hverandre, med felles persongalleri og delvis felles opplevelser.

Språket er fullt av feil; det merkeligste er kanskje at forlaget ikke har funnet frem til en konsulent som vet forskjell på konjunksjonen «og» og infinitivsmerket «å». Handlingen er full av sex og vold – neppe til å unngå, så lenge halvparten av boken foregår i et kannibalsamfunn i et øyrike som ble en viktig inspirasjonskilde for 1700-tallets nå klassiske pornografi, da det ble «oppdaget» av europeerne (Denis Diderots «Tillegg til Bougainvilles reise» får nøye seg med å være stikkord).

Det er derfor ikke så vanskelig å forstå at boken ble nullet av de forskjellige innkjøpskomiteene, nektet kjøpt inn til bibliotekene av staten. (Men det står bibliotekene fritt å kjøpe den likevel.)

Og det er en fabelaktig bok. Den vekker – og rommer – noe av den samme gløden som John Fowles’ «Magikeren», en totalt medrivende skildring som er så vakker, vesentlig og spennende, og som bakser med de virkelig store mysteriene i tilværelsen på en så overbevisende måte at man bare suges inn, så får regler være regler, og det er verst for reglene.

Maria Pedersen er en helt vanlig, festglad, lesende, vitebegjærlig, forelsket og til tider surmulende tenåringspike med en enslig bibliotekarmor som hun gjerne driver til vanvidd. En dag oppdager både hun – og moren – hvem faren hennes er, da Hans kommer seilende med sin gamle Colin Archer-skøyte fra Polynesia, som han reiste til etter den ene elskovsnatten for 16 år siden. Nå vil Maria være med for å hilse på sin polynesiske familie, og det får hun truet seg til.

Hele dette lille universet er omgitt, formelig beleiret, av en rekke mer og mindre trygge eller nifse skikkelser, som alle spiller en rolle både i Marias liv og for å drive handlingen videre. Underveis fra Påskeøya til Raroia, etter måneder om bord i Colin Archer-skøyta «Moemoea», skjer det noe dramatisk som fører til hva man trygt kunne kalle historiens største paradigmeskifte – plutselig befinner Maria seg i en ny virkelighet, nemlig 1300-tallets Polynesia, før europeernes ankomst. Jakten på hennes nye identitet, og kampen for å overleve om og om igjen ved sluhet og snarrådighet, fører henne inn i posisjonen som tidenes høvdingdatter i den kanskje vakreste av alle verdener, som imidlertid inneholder enkelte store ulemper: Det er en krigersk kannibalverden, og Gauguins og andres forestillinger om det gamle Polynesia som Paradis på jord stemmer ikke helt for alle.

Av sin far Hans’ polynesiske svoger Manihi har Maria fått høre en rekke polynesiske sagn, myter og legender; andre har hun lest seg til. Nå lever hun selv gjennom dette mytologiske universet, som viser seg å være historisk, men hun gjør det med en moderne bevissthet, slik at bokens holdning absolutt blir «korrekt». Vold må skildres, men uten å forherliges, tvert imot. Og erotikk er vakkert. Det kan umulig være mer skadelig å lese Roar Skolmen enn «1001 Natt» eller Norgeshistorien. Og for en verden som åpner seg for leseren! For en måte å formidle det enkle faktum på at Norge i 2003 langt fra er den eneste verden som finnes!

Som sagt: Det er ikke vanskelig å se argumenter for å nulle en slik bok. Men det ville neimen ikke ha vært vanskelig å finne argumenter for å kjøpe den inn heller. Og uansett er det bare å gå i bokhandelen – dette monumentet bør bli stående, enten det er nullet eller ikke.

For den som biter negler: Jo da, Maria kommer tilbake til Arendal. Men som en langt mer forvirret, og nettopp derfor mye klokere, person. Leseren føler seg også svært mye klokere i hennes selskap, og all skjønnheten underveis blir ren bonus.