Et føkkings mirakel

Taran L. Bjørnstads oppfølger til Uke 40, om tenåringen Even som blir alenepappa, er både klok og medrivende.

En tankefigur gir form til hver av Taran L. Bjørnstads to romaner om Even, tenåringen som blir pappa, nærmest uten å vite om det. I den første, Uke 40 (2023), er det eksistensialismen som løper som en rød tråd gjennom handlingen. Det er Iben, den to år eldre jenta Even treffer på fest, ligger med og stormforelsker seg i, som bringer motivet inn i handlingen. Hun er veganer og antikapitalist, og opptatt av eksistensialistene, som insisterer på at livet i selv er tomt for mening, og at det er vi som må skape mening gjennom valgene våre. Det viktigste valget blir Evens.

Frihet og ansvar

Even er på de fleste måter en normal ung fyr med framtida foran seg: han klatrer på elitenivå, er flink på skolen, og gleder seg til russetida. Men så er det denne forelskelsen, da.

Iben bryter stadig avtaler, melder ikke tilbake, og er umulig å forstå seg på. Lenge tenkte jeg at hun minnet om en god del av de «spennende» jentene jeg selv har vært forelsket i. Så da Even midtveis i romanen får beskjed om at Iben ikke bare er psykotisk og innlagt, men også gravid i uke 32, og at han er faren, kom nyheten omtrent like overraskende på meg som på ham. Vi burde begge skjønt tegninga, så klart. Even burde skjønt at noe ikke stemte. Jeg burde kikket på baksideteksten før jeg begynte å lese.

Eksistensialisten Iben er dermed umyndiggjort. Det meningsbærende valget blir Evens.

Frem til dette vendepunktet har forelskelsen gjort alt frustrerende åpent og spennende. Etterpå blir alt klaustrofobisk og skjebnesvangert. Even har, forståelig nok, slett ikke lyst til å bli alenefar i en alder av atten, men barnet kommer uansett. Moren er ikke i stand til å ta seg av det. Hvilken relasjon ønsker han å ha til sitt eget barn? Hva kan han få til? Kan han leve med å sette det bort til noen andre?

Uke 40 ender med at Even tar det rette valget – han påtar seg fullt foreldreansvar for sønnen, Emil, vel vitende om at ingenting i fremtiden vil bli som han hadde håpet. Men med hjelp fra familie og gode støttespillere, kan det bli fint likevel. Og selv når det ikke er fint, blir det meningsfullt.

Full hverdagskrise

Tjuefire sju begynner i hverdagen, som aldri tar slutt. Som alle nybakte foreldre vet, oppstår en eksistensiell avgrunn straks mellom dem som har barn og dem som ikke har barn: Man lever i forskjellige verdener, og slutter å forstå hverandre. Så også for Even, som føler intens babylykke, men også tiltakende ensomhet og isolasjon. Han sover lite, og er alltid bakpå. Støttespillerne faller fra, en etter en. Foreldrene, som skulle stille opp, er på skilsmissens rand. Bestevenninnen Helene flytter hjemmefra for å studere, og får seg kjæreste. Kameratene fester, og skjønner ikke hvorfor Even trekker seg unna. Stadig får han høre at han bare tenker på seg selv. Klatringen – det eneste stedet der Even opplever mestring og frihetsfølelse – glipper, og han blir uvenner med treneren, Hani. I stedet blir han med i barselgruppe og lar seg forføre av en av mødrene. Hun er tolv år eldre enn ham. På toppen av det hele får Even en telefon fra institusjonen der Iben er innlagt. Hun ønsker kontakt med ham igjen. Bare ikke nevn Emil.

Mandelen i midten

Det kan høres ut som traurig sosialrealisme, men både Uke 40 og Tjuefire sju er levende og engasjerende romaner. Even forteller sin egen historie, tett på det myldrende, akk! så flokete livet. Likevel er teksten ryddig og gjennomtenkt. I Uke 40 var det ukene som gikk fra det opprinnelige møtet og unnfangelsen som strukturerte handlingen, mens motoren lå i de eksistensielle spørsmålene om valg og frihet. Også i Tjuefire sju følger vi ukene som går fra fødselen, men enda viktigere er de ulike menneskene Even må forholde seg til: Helene og moren hennes, psykiateren, mamma og pappa, barselgruppen, Iben og mange andre får egne kapitler, noe som understreker de mange kravene og forventningene som stilles til Even som nybakt alenefar. Gutten lever i et minefelt.

Det er her Bjørnstads strukturerende tankefigur kommer i spill. Under et besøk hos den demente mormoren sin, bestemmer Even seg for at han like gjerne kan være ærlig med henne og fortelle henne hvordan han egentlig har det. Hun kommer uansett til å glemme alt han sier. Erkjennelsen er frigjørende. Han får et publikum han ikke må stå til rette for, og kan grine i vei. Men første gang han tømmer hjertet sitt, glimter mormoren til og leverer en skarp analyse av situasjonen hans. Først tegner hun to sirkler som overlapper hverandre:

– Sirkler som møter hverandre, danner en ny form, sier hun. – Formen der de møtes blir en mandel. Mandorlaen. Det er der du beskriver at du er. To tilsynelatende uforenlige sannheter som strekker seg i hver sin retning. (…) I ditt tilfelle er det egoet og omsorgen. Det er smertefullt for deg. Krefter i deg som ennå ikke er forent.

I en svakere roman enn Tjuefire sju ville jeg vært dypt skeptisk til et grep som dette, der en karakter blir forfatterens talerør og overrekker leseren en fortolkningsnøkkel. Men her fungerer det, overraskende nok, riktig fint. Modellen farmoren presenterer er presis og tankevekkende. Mandorlaen sier faktisk noe relevant om situasjonen Even befinner seg i. Livet som småbarnsfar krever mye av ham, og selv om han elsker lille Emil, higer han også etter å leve et annet og friere liv. Han lever i to virkeligheter samtidig, og er fanget i midten fordi de «strekker seg i hver sin retning». Her blir romanen universell. De færreste av leserne vil oppleve å bli eneforsørger for et barn mens de ennå er tenåringer. Men de fleste vil før eller siden oppleve å bli trukket mellom to tilsynelatende uforenlige sannheter. Derfor er det også lett å leve seg inn i Evens problemer.

Å finne balansen

Mandorlaen forklarer også romanens form. I hvert kapittel møter Even en person som trekker ham i en ny retning: noen som trenger noe av ham eller noen han trenger noe av: Emil, Iben, Helene, Lone, foreldrene, psykologen, og mange flere, og mandelen i midten blir som regel mindre, mens ensomhetsfølelsen hans vokser. Hver dag er en kamp, men først når han får noe mer å slåss for – noe som skjer mot slutten av romanen – må han igjen stille seg spørsmålet om hvem han er, og hvem han ønsker å være. Da vokser også mandelen.

Om man ønsker det, finnes det absolutt småting å plukke på i Even-bøkene. Iben påpeker stadig at Even gjerne bruker engelske uttrykk muntlig, men fortellingen som legges i hans munn er stort sett renset for dem. Tidvis skinner forfatterens språk og stemme – for ikke å nevne hennes relativt entydige budskap – igjennom. Når jeg kan avfeie slikt som småplukk, er det fordi Even-bøkene ikke bare er spennende og velkomponerte, proppfulle av situasjoner, mennesker og konflikter som føles ekte fra begynnelse til slutt. De oppleves også som kloke, på den måten at de finner det skjøre balansepunktet mellom kaoset av følelser, frustrasjoner og lengsler Even og vi andre er fanget i, og de overordnede spørsmålene om hva som er meningen med de små, flokete livene våre. Det føles, som Even sier det om lille Emil, som et føkkings mirakel.