Tittel: Io sono un ladro di bestiame (felice)
Tekst: Gek Tessaro
Forfatter: Gek Tessaro
Illustratør: Gek Tessaro
Forlag: il castoro
Årstall: 2013
Antall sider: 72
Opprinnelsesland: Italia

Et manifest for tegnere i alle aldre

Mange barn har opplevd at voksne vurderer realismen i tegningene deres, eller at de har meninger om hvordan bildeflaten skal utnyttes. I Gek Teassaros nyeste bildebok oppmuntres leseren til å være den som bestemmer hva og hvordan det skal tegnes.

Gjengitt med tillatelse fra Finn Øglænd.

 

I Finn Øglænds diktsamlingen Ei fjør i hatten (1993) står diktet «Eg teiknar ei sol». Diktet er en frisetting av det barnet som selv vil gi liv og mening til det som tegnes, som vil at tegningen skal være større enn arkets rammer. Diktet kan kanskje også leses som en protest mot rigide og skolske tegneoppgaver, gjerne innfyllingsoppgaver, der form, motiv og fargevalg alt er bestemt.

I bildeboken Io sono un ladro di bestiame (felice)  (oversatt: Jeg er en lykkelig hestetyv[i]) synes den italienske bildebokkunstneren Gek Tessaro å ha en liknende agenda. Gjennom avgrensete eksempler på hva man kan føle seg fri til å tegne og gjennom en rød fortellingstråd om hestetyvens flukt fra eieren av hestene, viser Tessaro hvordan det å tegne kan endre ens blikk for størrelsesforhold eller åpne muligheter og løse utfordringer.

«Du kan tegne et kjempestort dyr eller en bitteliten elefant.»

Om å lære å se

Det er ikke første gang Tessaro tar leserne med inn i denne typen refleksjoner. I bildeboken Rimanere. Perché l’Arte è un incontro senza tempo (2012, Å vare ved. Hvorfor kunsten er et tidløst møte) søker Tessaro å øve opp leserens, og sin egen, evne til å se ved å kopiere kjente italienske kunstverk fra 13-1600-tallet. Tekstene til bildene veksler mellom å kommentere og reflektere over motivene, teknikkene, valgene og stemningene de ulike kunstverkene gir rom for. For Tessaro er det ikke uten betydning hva man bruker øynene til og hvordan man bruker dem. Det vil si om man bruker dem til å se, betrakte eller observere. Han er dessuten opptatt av at man ikke bare ser med øynene, men også med fingrene, kroppen og hjertet.

Dette demonstrerer han til fulle i bildeboken Il cuore di Chiciotte (2012, Quijotes hjerte) som han fikk en av Italias gjeveste bildebokpriser for (Premio Andresen) samme år. Boken inneholder også en dvd med en teaterversjon av boken i Tessaros spesielle form for tegneteater (Teatro Disignato). Det vil si en forestilling der Tessaro gjennom ulike tegne- og maleteknikker og med lysarkfremviser som «instrument» lar tilskuerne ta del i utviklingen av den visuelle fortellingen.

Hestetyvens flukt

Også i bildeboken Io sono un ladro di bestiame (felice) må leserne ta seg tid til å se i møte med de ulike oppslagene for å oppdage hvordan forholdet mellom tekst og bilde utfordrer våre vante forestillinger. Men de må også ta seg tid til å se for å binde sammen ulike oppslag til en overraskende og underholdende fortelling.

Det første handlingsfragmentet i fortellingen om hestetyven spenner over åtte oppslag. Det begynner med oppfordringen «Du kan tegne en hest». I de påfølgende oppslagene øker antallet hester man kan tegne: «To hester, tre hester, fire hester, (bladvending), fem hester, men også seks hester, (bladvending) la oss tegne fjorten hester, eller heller femten (bladvending), og hvis du nå føler for det, femtiseks hester.» Til slutt blir antallet nærmest uendelig og «det kan til og med bli hundre, en hel flokk som galopperer i vinden, (bladvending) og du er en lykkelig og fornøyd hestetyv.»

«og du er en lykkelig og fornøyd hestetyv.»

Etter å ha ført leseren eller tegneren fram til dette punktet og latt denne samle alle dyrene, viser Tessaro hvordan fortellingen kan tilføres ny spenning ved å innføre, altså tegne, vedkommende som er blitt frastjålet hestene, og «du kan tegne han forvirret og veldig sinna». Med dette brytes tekstelementet av og andre forslag til stemninger og former man kan tegne presenteres. Men leser man boken fra begynnelse til slutt, vil fortellingen om hestetyven fortsette med ujevne mellomrom og i sekvenser av varierende omfang. Stadig kan man lære nye knep for å riste av seg forfølgeren. Man kan tegne regn og uvær og la forfølgeren bli våt, man kan gjøre seg nesten usynlig, eller diffus, ved å stryke over fargene med fingrene og hvis forfølgeren likevel lykkes i jakten, kan man tegne en sheriff som kan arrestere ham.

Et verdensspråk

Blant de tilbakevendende motivene i Tessaros over førti bildebøker siden debuten i 1982, finner vi foruten hester, også trær, insekter, vann og reiser. Dette er motiv som ikke er unike, men som kanskje nettopp fordi de er nærmest allmenne, er blitt studert, beskrevet, tegnet og diskutert til ulike tider, fra ulike vinkler og i ulike verdensdeler. Og slik, gjennom allmenne motiv, gjennom kulturen og naturens fellessteder, fortsetter menneskenes samtale med hverandre på tvers av historien og på tvers av landegrensene.

I et etterord til Io sono un ladro di bestiame (felice) skriver Tessaro at til å begynne med var det å tegne en måte hjelpe hukommelsen på, en måte å overføre fra hjertet til papiret og en måte å gjenoppleve steder han ikke ville glemme. Etter hvert forstod han at tegning er en form for skrift og at det er den eneste som blir forstått over hele verden. Kanskje derfor burde snart noen av bøkene hans også bli tilgjengelige for norske lesere.

 


[i] Jeg har valgt å oversette ’ladro di bestiame’ med hestetyv fordi illustrasjonene viser hester, men det er også mulig å oversette det med kveg- eller krøttertyv. I tillegg kan det også diskuteres om det er tyven eller hesten(e) som er lykkelig(e). En alternativ oversettelse kunne være Jeg er de lykkelige hestenes tyv, men her er entallsformen ’bestiame’ endret til flertall ’hestene’.



Skrevet av:
Kommentarer