Et minne om å minnes

Grå papp, magasinutklipp, fargestifter – det er noen av tingene Leo Lionni boltret seg med da han lagde fortellingen om Fredrik, den grå musen jeg som liten ble så glad i.

Kan det være at Leo stod utenfor sitt dikterhjem i Italia og så en mus krysse steingjerdet i lunden, mens han akkurat skulle til å sette tennene i en deilig kake – og derfra fikk inspirasjon til sin collagemus med de døsige øynene? Jeg vet ikke, bare at nysgjerrigheten for Lionni skyldes at han er ansvarlig for mitt første barnebokminne. Og som vi alle vet: det første minne setter spor. Små varsomme museskritt denne gangen.

Den klare, enkle, ikke så enkle fortellingen gjorde inntrykk, lenge før jeg hadde lært min første bokstav. Jeg kjente handlingen og «leste» for meg selv, gang etter gang.

Kan det være at fremkallingen på netthinnen i dag går så lekende lett fordi bokens tematikk samler seg om det å minnes? «Jeg samler farger,» sa Fredrik. «For vinteren er grå».

Når menneskene har flyttet fra gården og låven, og kornbingen er tom, må musene jobbe og slite dag og natt for å sikre matforrådet til vinteren. Den engang så pratsomme markmusfamilien strever og sanker, men ikke Fredrik. «Hvorfor arbeider du ikke,» spør de andre. Som liten forstod jeg retten til å spørre.

Du skal yte, så skal du få, det vet musene. Det er noe rørende over Lionnis illustrasjoner som viser musene bærende på kjempemaiskolber, eller kornaks tre ganger egen lengde. Selv hviler Fredrik, alene, under en stor og varmende sol, tilsynelatende uten å bidra til felleskapet.

Det hele kan virke enkelt og naivt med små papirbiter utover boksiden. For meg var det et trygt univers, om ikke tilfeldig. Komposisjonen er stram og koloritten sober, den sjarmerende stilen lett å like.

Nøyaktig hva appellen til den lille utgaven av meg selv bestod i, har jeg grunnet på, uten å få klare svar. Jeg har fått voksne lesebriller og kjenner glede over et gjensyn med en flik av barndommen. Hvis jeg skal formulere noe på vegne av mitt lille jeg, tror jeg det handlet om å få lov til å være barn og ha sin plass i verden. Lille Fredrik var en å identifisere seg med. Liten, det var jeg sikker på at musen Fredrik var; av meg opplevdes han som barnet i familien, uten at det står et eneste sted i teksten. Det var den lille musen Fredrik jeg tenkte på, han som kunne slappe av mens de voksne arbeidet.

Særlig slutten av boken fikk slitte sider. Når det viste seg at Fredrik hadde et helt eget bidrag til familien i vintermørket, da skjønte jeg at det var greit å være barn, å leve i øyeblikket, uten større plikter enn å være til. Når noen senere sa: «sug inn inntrykkene», da tenkte jeg ofte på diktermusen Fredrik. I dvelingen lå minnet og kreativiteten og det skjønte jeg litt av allerede som liten.

Som voksen leser jeg Fredrik, i orginaltittel Frederick, som en fortettet kunstnerroman. Jeg leser om forfatteren Lionni, men jeg kommer ikke nærmere min første litterære opplevelse.

Så jeg gir minnet videre, til tantebarnet mitt på to.

Det er godt vi har ordene og bøkene, for vinteren er grå.