Når mamma blir et monster

Boktittel: El globo

Illustratør: Isol

Forlag: Fondo de Cultura Económica

Årstall: 2002

Antall sider: 28

De opprinnelige folkeeventyrene skal ha vært fulle av sterke, kloke kvinner. Ifølge enkelte feminister var det mannlige fortellere som demoniserte kvinneskikkelsene. Men da eventyrene skulle nedtegnes, passa det seg verken for barn eller nasjonens ære å presentere onde mødre. Både brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe disiplinerte monstermødrene – eller skrev dem om til stemødre og bestemødre. Nå er de på vei tilbake. Denne gangen i bildebøker og utelukkende i regi av kvinnelige forfattere og illustratører.

Finske Tove Appelgren og illustratør Salla Savolainen skapte Mari og Monstermammaen i 2001, oversatt til norsk to år seinere. Mari har en skikkelig dårlig dag, men når det sprekker totalt for mamma, er det på et temmelig urettferdig grunnlag. Stepappa kommer hjem og finner Mari i tårevåt søvn og mamma oppløst i tårer på kjøkkenet. ”Jeg burde ikke fått lov til å ha barn i det hele tatt! Jeg er en monstermamma, snufser hun.”

En trend av brølende mødre

Å presentere mammaen som et monster allerede på omslaget, ble tydeligvis for sterkt for den tyske utgiveren. På tysk har boka fått tittelen: Josefine findet alles doof (Josefine synes alt er dumt). I Norge ligger sympatien tydeligere hos barnet, sjøl om norske bildebokskapere opplagt også har som mål å skape større forståelse for at mammaer ikke er like fantastiske som tradisjonelle bildebøker gjerne skal ha dem til. Både Pinnsvinmamma (Kari Saanum og Gry Moursund) og Nesten alltid våken (Frid Lindstøl og Hilde Hodnefjeld) presenterer tilsvarende brølende mødre. Det må menn til for å sørge for at harmonien gjenopprettes. På siste side i samtlige av disse bøkene er mor og datter lykkelig gjenforent. En uoppnåelig drøm i enkelte barneliv. Det er mot en slik bakgrunn det er sånn en fryd å lese El globo (Ballongen) av den argentinske bildebokskaperen Isol (kjent som sanger under navnet Isol Misenta). Her brukes helt andre midler for å gi historien en lykkelig utgang.

 Enkelt og grotesk

På første side raser en illsint mamma med diger munn mot en liten jente. Den kortfatta teksten lyder slik: ”En dag fikk Camila oppfylt et ønske.” Neste oppslag: ”Mammaen ble forvandla til en ballong og skrek ikke mer.” I meget enkle streker og utflytende farger, blir vi presentert for Camila der hun brått står overfor en ballong i stedet for den brølende mammaen. Isol tegner ofte med brutte linjer og fyller figurene med røff, brei pensel, men utvalg av farger er gjerne begrensa og relativt avdempa. Enkelt, kontrollert uttrykksfullt og gjerne grotesk, der det absurde rommer både humor og alvor. Monstermammaer har Isol beskjeftiga seg med i omtrent et tiår.

 Mamma med sprett

Først er det en litt forskrekka Camila som betrakter den røde ballongen. Det blir svært stille i huset og Camila lurer på hva som har skjedd. ”Sannheten er at mamma skrek mye,” forteller hun. ”Denne tirsdagen fyltes hun med luft, ble rød i fjeset (så langt det vanlige). Og så ble hun plutselig en vakker, rød ballong.” Camila nærmer seg den digre ballongen med en forsiktig hånd og konstaterer: ”Den var taus”. Hun griper snora og tar ballongen med på tur i parken. Illustrasjonene overbeviser om at det ikke er noen grunn til å frykte at ballongen skal sprekke. Denne mammaen tåler tydeligvis en trøkk. Camila bruker den med stor fryd som hoppeball.

 Barnet overtar kontrollen

Der ballongen strekker snora over Camilas hode, gir den inntrykk av å være fylt med helium. En mor og datter kommer hånd i hånd bort til Camila, og jenta sier: ”For en fin ballong!” Camila svarer: ”For en fin mamma!”

Og mens jenta og Camila går fornøyde hver sin vei, avslutter teksten: ”Ja, ja, noen ganger kan man ikke få alt.” 13 oppslag er alt som skal til. Til slutt står Camila smilende og holder ballong-mammaen i en snor, og leseren kan tenke hva hun vil. Spørsmålet formulerer seg nok automatisk hos flere enn meg i et både skremmende og frydefullt crescendo: Hva om hun slipper? Dermed har Isol skapt en fantasi hvor det utskjelte lille barnet har fått igjen kontrollen i et univers hvor lykkelig gjenforening neppe er noe realistisk alternativ. Men hun slipper ikke. På siste side hopper hun fornøyd videre på ballong-mammaen sin.